Vikingtida

1. Vikingtida

2. Vikingtida Då folk frå nord, truleg frå Noreg, gjekk til åtak på Lindisfarne kloster i England i året 793 e.kr, vart vikingtida innleia. Det var fleire årsakar til vikingtokta: Mangel på jord Eventyrlyst Betre skip Eit svakt Europa Eit motsvar til kristendommen Handel Man regner at vikingtiden innledes ved at folk fra Norge angriper klosteret ved Lindisfarne i år 793 e.Kr. Til da hadde man drevet med fredlig handel med områdene i Vest-Europa. Årsakene til at plyndringen tiltok kan være flere: Overbefolkning og knapphet på ressurser. Jernet ble tatt i bruk i jordbruket, noe som førte til økt produksjon og mangel på dyrkbar jord. Eventyrlyst og oppdagelsestrang. Bedre teknologi i form av lavbunnede skip, noe som gjorde det lettere å angripe langs kystområder. Skipene kunne benytte seg av både årer og seil. Vikingene var gode sjøfolk. Et svekket Europa med indre stridigheter som også var truet fra flere kanter. Ikke bare vikinger, også arabere og madjarer fra øst truet verdensdelen. Et motsvar på kristendommens utbredelse. Attraktivt å skaffe seg kontroll over knutepunktene for handel. I Konstantinopel kjøpte de silke og krydder og betalte med slaver. Rav fant de i Baltikum. Fra det nordlige Skandinavia og Grønland kom de med pels, skinn og elfenben av hvalrosstenner til markedene i Europa. Man regner vikingtida for avsluttet med Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066, da han forsøkte å erobre England.Man regner at vikingtiden innledes ved at folk fra Norge angriper klosteret ved Lindisfarne i år 793 e.Kr. Til da hadde man drevet med fredlig handel med områdene i Vest-Europa. Årsakene til at plyndringen tiltok kan være flere: Overbefolkning og knapphet på ressurser. Jernet ble tatt i bruk i jordbruket, noe som førte til økt produksjon og mangel på dyrkbar jord. Eventyrlyst og oppdagelsestrang. Bedre teknologi i form av lavbunnede skip, noe som gjorde det lettere å angripe langs kystområder. Skipene kunne benytte seg av både årer og seil. Vikingene var gode sjøfolk. Et svekket Europa med indre stridigheter som også var truet fra flere kanter. Ikke bare vikinger, også arabere og madjarer fra øst truet verdensdelen. Et motsvar på kristendommens utbredelse. Attraktivt å skaffe seg kontroll over knutepunktene for handel. I Konstantinopel kjøpte de silke og krydder og betalte med slaver. Rav fant de i Baltikum. Fra det nordlige Skandinavia og Grønland kom de med pels, skinn og elfenben av hvalrosstenner til markedene i Europa. Man regner vikingtida for avsluttet med Harald Hardrådes fall ved Stamford Bridge i 1066, da han forsøkte å erobre England.

3. Vikingtida Norske, svenske og danske vikingar hadde ulike reiseruter. Danskane drog sørover til Frankarriket, Spania og Middelhavskysten. Svenskane segla på elvene mot søraust, heilt til Svartehavet. Nordmennene drog vestover til øyene i Atlanterhavet. Norske, svenske og danske vikinger hadde ulike reiseruter og drev handel, plyndret og bosatte seg på ulike steder. De svenske vikingene dro i stor grad østover. Siden skipene ikke stakk dypt, kunne man seile på elvene i den østlige delen av Europa. Mellom elvene fraktet man skipene på tømmerstokker. De svenske vikingene nådde til det Kaspiske hav, Svartehavet og Bysants. Underveis opprettet man boplasser som man beskyttet godt ved hjelp av store voller. Det sies også at svenske vikinger dro helt til Bagdad i dagens Irak. De danske vikingene reiste i større grad sør- og vestover. Man plyndret klostre i Frankerriket (dagens Frankrike og Tyskland). Frankerne bygget omfattende forsvarsverk, noe som hindret vikingene i ei tid. I tillegg forsøkte man å gi vikingene land og penger mot at man skulle la være å angripe. Men selv om vikingene tok imot pengene var dette ingen garanti for at de ikke kom til å angripe igjen. Utover andre halvdel av 800-tallet ble det bygget flere frankiske befestninger, noe som gjorde plyndringer vanskeligere. Men vikingene fant også andre områder å plyndre, blant annet steder langs kysten av Spania og Middelhavet. De norske vikingene dro som oftest vestover mot øyene i Atlanterhavet. Reisene brakte dem til de Skottland, Irland, England, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Færøyene, Island, Grønland og helt til Nord-Amerika. Vi kjenner også til at vikingene dro til Konstantinopel (Istanbul) for å handle eksotiske varer. Vikingenes navn på Konstantinopel var Miklagard, som betyr ”den store byen”. Vikingene forsøkte også å erobre Konstantinopel, men klarte det aldri. I stedet fikk mange vikinger jobb som krigere hos keiseren i byen. Norske, svenske og danske vikinger hadde ulike reiseruter og drev handel, plyndret og bosatte seg på ulike steder. De svenske vikingene dro i stor grad østover. Siden skipene ikke stakk dypt, kunne man seile på elvene i den østlige delen av Europa. Mellom elvene fraktet man skipene på tømmerstokker. De svenske vikingene nådde til det Kaspiske hav, Svartehavet og Bysants. Underveis opprettet man boplasser som man beskyttet godt ved hjelp av store voller. Det sies også at svenske vikinger dro helt til Bagdad i dagens Irak. De danske vikingene reiste i større grad sør- og vestover. Man plyndret klostre i Frankerriket (dagens Frankrike og Tyskland). Frankerne bygget omfattende forsvarsverk, noe som hindret vikingene i ei tid. I tillegg forsøkte man å gi vikingene land og penger mot at man skulle la være å angripe. Men selv om vikingene tok imot pengene var dette ingen garanti for at de ikke kom til å angripe igjen. Utover andre halvdel av 800-tallet ble det bygget flere frankiske befestninger, noe som gjorde plyndringer vanskeligere. Men vikingene fant også andre områder å plyndre, blant annet steder langs kysten av Spania og Middelhavet. De norske vikingene dro som oftest vestover mot øyene i Atlanterhavet. Reisene brakte dem til de Skottland, Irland, England, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Færøyene, Island, Grønland og helt til Nord-Amerika. Vi kjenner også til at vikingene dro til Konstantinopel (Istanbul) for å handle eksotiske varer. Vikingenes navn på Konstantinopel var Miklagard, som betyr ”den store byen”. Vikingene forsøkte også å erobre Konstantinopel, men klarte det aldri. I stedet fikk mange vikinger jobb som krigere hos keiseren i byen.

4. Vikingtida I byrjinga var vikingtokta reine plyndringsferder. På dei første ferdene segla dei med få skip. Etter kvart segla dei med fleire hundre skip. Til å begynne med var vikingtoktene plyndrings- og herjingsferder. Man seilte med få skip, men etter hvert ble det organisert skipsflåter med flere hundre fartøyer som gjennomførte angrep. I den tidlige vikingtida var det vanlig at man seilte hjem før vinteren kom. Dette skyldtes at det var farlig å være til havs i vinterstormene. Hjemme reparerte man båtene, bygde nye skip og planla nye tokt til våren. Men etter hvert ble det mer vanlig at vikingene overvintret i utlandet. Som en følge av dette ble det grunnlagt nye byer som Dublin, riker som Danelagen i England og Normandie i Frankrike og kolonier på Island og Grønland. Vikingferdene ble ledet av en høvding. I og med at det var sterk befolkningsvekst, var det lett å skaffe mannskap til ferdene. Mange så på det å dra i viking som en mulighet til å skaffe seg land. Til å begynne med var vikingtoktene plyndrings- og herjingsferder. Man seilte med få skip, men etter hvert ble det organisert skipsflåter med flere hundre fartøyer som gjennomførte angrep. I den tidlige vikingtida var det vanlig at man seilte hjem før vinteren kom. Dette skyldtes at det var farlig å være til havs i vinterstormene. Hjemme reparerte man båtene, bygde nye skip og planla nye tokt til våren. Men etter hvert ble det mer vanlig at vikingene overvintret i utlandet. Som en følge av dette ble det grunnlagt nye byer som Dublin, riker som Danelagen i England og Normandie i Frankrike og kolonier på Island og Grønland. Vikingferdene ble ledet av en høvding. I og med at det var sterk befolkningsvekst, var det lett å skaffe mannskap til ferdene. Mange så på det å dra i viking som en mulighet til å skaffe seg land.

5. Vikingtida Langskipet var eit raskt skip som var lett å manøvrere. Med langskipet kunne vikingane segle over hav og opp elver. Langskipet var ei viktig årsak til at vikingane dominerte Europa. Vikingene hadde flere typer skip til ulike formål. Karven var et privat skip, langskipet et krigsskip mens knarren var et handels. og frakteskip. I tillegg hadde man ofte en skipsjolle om bord. Skipsjollen kaltes epitisbátr. Langskipet var datidens effektive krigsskip. Det hadde ingen dyptgående kjøl, noe som gjorde at skipet kunne ta seg fram også langs grunnere farvann. Langskipet var lett å manøvrere, det var hurtig og trengte heller ingen havn for å nå land. Skipet var som regel 25 meter langt og kunne manøvreres ved hjelp av både seil og årer. Med langskipet kunne man få stor fart. Med god vind regner vi med at vikingene kunne tilbakelegge 200 km i løpet av et døgn. Vikingene seilte som regel langs kysten, men det var også vanlig at man krysset åpent hav. De seilte også opp elver og dro skipene over land, forbi fosser og stryk. Noen ganger måtte man også dra skipet fra en elv til en annen. Da dro man skipene på rullestokker . Man regner at langskipet var en av de viktigste årsakene til vikingenes dominans i Europa. Det var ingen soverom i langskipet. På enkelte skip slo man opp telt i akter. Ellers var det vanlig at mannskapet hadde med seg en sovepose av skinn. Hver enkelt hadde også med seg en kiste som ble brukt til å oppbevare eiendeler i. I tillegg ble kista brukt til sitteplass når man rodde. Det var vanlig at vikingene hang skjoldene sine langs utsiden av båten, men dette ble kun gjort når båten lå i havn. Årsaken er at skjoldene dekket årehullene. Knarren var datidens lasteskip som ble brukt for å frakte både mennesker, dyr og varer. Skipet lignet en del på langskipet, men var bredere og hadde kun årehull i akterenden og forut. Den midtre delen av skipet ble brukt til lasteplass. Karven var private skip som ble brukt på private reiser langs kysten. Karven var som en liten utgave av langskipet. Kjølen på karven stakk bare 85 cm ned i vannet. Vikingene hadde verken kart eller kompass å styre etter på sine ferder over åpent hav. Man navigerte derfor etter stjernene og sola. På denne måten kom man dit man ønsket, selv om det nok hendte at vikingene kom ut av kurs og havnet på ukjente steder. Vikingene hadde flere typer skip til ulike formål. Karven var et privat skip, langskipet et krigsskip mens knarren var et handels. og frakteskip. I tillegg hadde man ofte en skipsjolle om bord. Skipsjollen kaltes epitisbátr. Langskipet var datidens effektive krigsskip. Det hadde ingen dyptgående kjøl, noe som gjorde at skipet kunne ta seg fram også langs grunnere farvann. Langskipet var lett å manøvrere, det var hurtig og trengte heller ingen havn for å nå land. Skipet var som regel 25 meter langt og kunne manøvreres ved hjelp av både seil og årer. Med langskipet kunne man få stor fart. Med god vind regner vi med at vikingene kunne tilbakelegge 200 km i løpet av et døgn. Vikingene seilte som regel langs kysten, men det var også vanlig at man krysset åpent hav. De seilte også opp elver og dro skipene over land, forbi fosser og stryk. Noen ganger måtte man også dra skipet fra en elv til en annen. Da dro man skipene på rullestokker . Man regner at langskipet var en av de viktigste årsakene til vikingenes dominans i Europa. Det var ingen soverom i langskipet. På enkelte skip slo man opp telt i akter. Ellers var det vanlig at mannskapet hadde med seg en sovepose av skinn. Hver enkelt hadde også med seg en kiste som ble brukt til å oppbevare eiendeler i. I tillegg ble kista brukt til sitteplass når man rodde. Det var vanlig at vikingene hang skjoldene sine langs utsiden av båten, men dette ble kun gjort når båten lå i havn. Årsaken er at skjoldene dekket årehullene. Knarren var datidens lasteskip som ble brukt for å frakte både mennesker, dyr og varer. Skipet lignet en del på langskipet, men var bredere og hadde kun årehull i akterenden og forut. Den midtre delen av skipet ble brukt til lasteplass. Karven var private skip som ble brukt på private reiser langs kysten. Karven var som en liten utgave av langskipet. Kjølen på karven stakk bare 85 cm ned i vannet. Vikingene hadde verken kart eller kompass å styre etter på sine ferder over åpent hav. Man navigerte derfor etter stjernene og sola. På denne måten kom man dit man ønsket, selv om det nok hendte at vikingene kom ut av kurs og havnet på ukjente steder.

6. Vikingtida Vikingane var gode krigarar. Dei var frykta fordi dei var uredde og sterke. Når vikingane gjekk til åtak, prøvde dei å overraske slik at fienden ikkje rakk å flykte. Vikingene var gode krigere. De var utholdende, sterke og uredde, og hadde høy kampmoral. Blant vikingene var det også høy lagmoral. Vikingenes styrke kan nok skyldes at de rodde store båter, noe som gav muskler i både armer og rygg. I kamp var ikke vikingene spesielt taktiske. Snarere bar krigsmetoden preg av et stort masseslagsmål hvor målet var å drepe fienden hurtigst mulig. Likevel var denne måten å krige på svært effektiv. Med sine gode stridsegenskaper i tillegg til gode våpen, var vikingene en fryktet motstander i kamp. Det som kjennetegner vikingenes krigsmetode, er overraskelse. Siden skipene kunne legge til nærmest hvor som helst, hadde man et fortrinn. Ved overfall av klostre, gjaldt det å være rask slik at fienden i rakk å stikke av med verdier. Vikingene viste liten nåde ovenfor en beseiret fiende. Flyktende fiender ble forfulgt og enten drept, løskjøpt eller solgt som slaver. Vikingene hadde flere våpen, blant dem var sverd, øks, spyd og pil og bue. Av disse våpnene var sverdet og øksen viktigst. Viking bar sverd og øks nærmest til enhver tid. Beskyttelsen var skjold, hjelm og ringbrynje. Sverd var ofte et symbol på makt, og i følge Gulatingloven var en fri mann pliktig til å eie sverd eller øks, spyd og skjold. Vikingene var gode krigere. De var utholdende, sterke og uredde, og hadde høy kampmoral. Blant vikingene var det også høy lagmoral. Vikingenes styrke kan nok skyldes at de rodde store båter, noe som gav muskler i både armer og rygg. I kamp var ikke vikingene spesielt taktiske. Snarere bar krigsmetoden preg av et stort masseslagsmål hvor målet var å drepe fienden hurtigst mulig. Likevel var denne måten å krige på svært effektiv. Med sine gode stridsegenskaper i tillegg til gode våpen, var vikingene en fryktet motstander i kamp. Det som kjennetegner vikingenes krigsmetode, er overraskelse. Siden skipene kunne legge til nærmest hvor som helst, hadde man et fortrinn. Ved overfall av klostre, gjaldt det å være rask slik at fienden i rakk å stikke av med verdier. Vikingene viste liten nåde ovenfor en beseiret fiende. Flyktende fiender ble forfulgt og enten drept, løskjøpt eller solgt som slaver. Vikingene hadde flere våpen, blant dem var sverd, øks, spyd og pil og bue. Av disse våpnene var sverdet og øksen viktigst. Viking bar sverd og øks nærmest til enhver tid. Beskyttelsen var skjold, hjelm og ringbrynje. Sverd var ofte et symbol på makt, og i følge Gulatingloven var en fri mann pliktig til å eie sverd eller øks, spyd og skjold.

7. Vikingtida I vikingsamfunnet var ære veldig viktig. Dersom nokon gjorde noko galt, vart han straffa ved hemn. Hemnen førte til at mange vart drepne, men den hindra også folk i å gjere gale gjerningar. Menneskene i vikingsamfunnet levde etter lovene tinget gav. Alle stod under loven, også høvdinger og konger. Menneskenes moral var preget av ære. Rett og galt, kjønnsroller, dagligliv og høytid, i alle forhold ble det frie menneskets handlinger og bedømt etter æresbegrepet. Å ha ære betydde å være rettskaffen, måteholden, gjestfri og gavmild, sine venners støtte og sine uvenners fiende. Dersom en forbrytelse ble begått mot en person, ble det sett på som en forbrytelse mot hele slekten. Slekten var da pliktige til å hevne forbrytelsen. Om et drap var begått, skulle dette hevnes med et drap på drapsmannen eller andre i slekta hans. Man kunne forsøke å kjøpe seg fri fra straff, men dersom slekta nektet å ta imot, måtte man regne med at hevnen kom. Det tok gjerne lang tid før hevnen ble fullbyrdet. Ofte kunne det gå år før man tok hevn og rettet opp skammen. Gjerningsmannen kunne da tro at forbrytelsen var glemt, men plutselig kunne sverdet fullbyrde hevnen. Denne blodhevnen skapte nok mye ufred i bygdene, for ofte kunne hevn føre til ny hevn. Dermed kunne man ende opp med en slags krigstilstand mellom ulike slekter. Og selv om denne hevnstanken kan virke rå på mennesker i det 21. århundre, må vi huske på at i datidens samfunn var hevn noe som kunne virke avskrekkende i forhold til kriminelle handlinger.  Menneskene i vikingsamfunnet levde etter lovene tinget gav. Alle stod under loven, også høvdinger og konger. Menneskenes moral var preget av ære. Rett og galt, kjønnsroller, dagligliv og høytid, i alle forhold ble det frie menneskets handlinger og bedømt etter æresbegrepet. Å ha ære betydde å være rettskaffen, måteholden, gjestfri og gavmild, sine venners støtte og sine uvenners fiende. Dersom en forbrytelse ble begått mot en person, ble det sett på som en forbrytelse mot hele slekten. Slekten var da pliktige til å hevne forbrytelsen. Om et drap var begått, skulle dette hevnes med et drap på drapsmannen eller andre i slekta hans. Man kunne forsøke å kjøpe seg fri fra straff, men dersom slekta nektet å ta imot, måtte man regne med at hevnen kom. Det tok gjerne lang tid før hevnen ble fullbyrdet. Ofte kunne det gå år før man tok hevn og rettet opp skammen. Gjerningsmannen kunne da tro at forbrytelsen var glemt, men plutselig kunne sverdet fullbyrde hevnen. Denne blodhevnen skapte nok mye ufred i bygdene, for ofte kunne hevn føre til ny hevn. Dermed kunne man ende opp med en slags krigstilstand mellom ulike slekter. Og selv om denne hevnstanken kan virke rå på mennesker i det 21. århundre, må vi huske på at i datidens samfunn var hevn noe som kunne virke avskrekkende i forhold til kriminelle handlinger.

8. Vikingtida På tinget vart forbrytarar dømt og rett og galt avgjort. Lovane kunne vere ulike frå bygd til bygd. Ein forbrytar kunne bli dømt til å betale bot, vere fredlaus eller til døden. I løpet av vikingtiden ble det nødvendig å løse konflikter på annet vis enn ved hevn. I bygdene ble det derfor avholdt ting hvor man tok opp viktige saker som forbrytelser og uenigheter. Alle som møtte opp på tinget kunne si sin mening og avgjøre hva som var rett og galt. Her dømte man forbrytere og avsa dom. På tingstedet var det ikke lov til å bære våpen eller sloss. Straffen en forbryter fikk kunne variere fra bygd til bygd. Det var med andre ord ulike lover i landet. Og siden lovene ikke var nedskrevet, var man avhengig av at lovene ble husket. En forbryter kunne straffes på forskjellig vis. Bøter kunne forekomme, men mer alvorlig var det å bli dømt fredløs. Da mistet man alle sine eiendeler og fikk ikke lov til å være sammen med andre. En fredløs kunne dessuten drepes uten at drapsmannen ble straffet for det. Og dersom noen hjalp en fredløs, kunne de selv risikere å bli fredløse. I tillegg var henging en straffereaksjon som ble benyttet i vikingtida. Fengsling forekom ikke, det fantes nemlig ikke fengsler i vikingtida. For å bevise sin uskyld eller at man snakket sant, kunne man gå tolv skritt på glødende jern. Etter tre dager undersøkte man føttene. Hvis sårene da var rene og uten infeksjon ble påstanden eller uskylden ansett som bevist. I løpet av vikingtiden ble det nødvendig å løse konflikter på annet vis enn ved hevn. I bygdene ble det derfor avholdt ting hvor man tok opp viktige saker som forbrytelser og uenigheter. Alle som møtte opp på tinget kunne si sin mening og avgjøre hva som var rett og galt. Her dømte man forbrytere og avsa dom. På tingstedet var det ikke lov til å bære våpen eller sloss. Straffen en forbryter fikk kunne variere fra bygd til bygd. Det var med andre ord ulike lover i landet. Og siden lovene ikke var nedskrevet, var man avhengig av at lovene ble husket. En forbryter kunne straffes på forskjellig vis. Bøter kunne forekomme, men mer alvorlig var det å bli dømt fredløs. Da mistet man alle sine eiendeler og fikk ikke lov til å være sammen med andre. En fredløs kunne dessuten drepes uten at drapsmannen ble straffet for det. Og dersom noen hjalp en fredløs, kunne de selv risikere å bli fredløse. I tillegg var henging en straffereaksjon som ble benyttet i vikingtida. Fengsling forekom ikke, det fantes nemlig ikke fengsler i vikingtida. For å bevise sin uskyld eller at man snakket sant, kunne man gå tolv skritt på glødende jern. Etter tre dager undersøkte man føttene. Hvis sårene da var rene og uten infeksjon ble påstanden eller uskylden ansett som bevist.

9. Vikingtida Husa til vikingane vart kalla langhus. I husa budde både menneske og dyr. Midt i huset var ildstaden. Menneska samla seg rundt ilden både når dei var vakne og når dei skulle sove. De færreste vikingene bodde i byer. Som regel bodde man på landsbygda. Husene deres ble kalt langhus og hadde som regel få rom. Et langhus kunne være fra 3-80 meter, avhengig av eierens økonomi og stand. Vikingene levde i storfamilier. I langhuset bodde både barn, foreldre og besteforeldre. Den eldste sønnen var familieoverhode og ansvarlig for storfamiliens velferd. Hund og katt var vanlige husdyr. Fedrift, sauehold, jordbruk, fiske og jakt var viktige næringsveier. Langhuset ble bygd slik at den ene møneveggen stod mot den vanligste vindretningen. I det rommet som lå nærmest denne veggen, hadde man fjøs. På denne måten ble varmen ført fra fjøs og til menneskenes oppholdsrom med trekken. Bakdelen var at det i tillegg til varme også kom lukt fra fjøset. Det var viktig å isolere huset ordentlig. På Island kunne vikingenes hus ha flere meter tykke torvvegger. I Danmark, hvor klimaet var mildere, kunne man nøye seg med mye tynnere vegger av flettverk som ble tettet av leire. Tømmer var viktig i husbyggingen med tanke på å støtte opp taket. På Grønland, der det ikke fantes store nok trær, måtte vikingene dra helt til Amerika for å hente tømmer. Taket måtte også isoleres, og her kunne man bruke flere lag med halm og torv. Gulvet kunne være belagt med steinheller, men ofte måtte vikingene nøye seg med jordgulv. Midt inne i rommet ble ildstedet plassert, som for øvrig fungerte som både lys- og varmekilde. Røyken slapp ut gjennom et hull i taket, og vi kan nok tenke oss at også mye varme forsvant gjennom åpningen. I slutten av vikingtiden hendte det at man bygde soverom som tilbygg til resten av huset. Ellers var det vanlig at man sov på benker langs veggene, eller på gulvet rundt ildstedet. Vikinghøvdingene og andre rikfolk sov behagelig med madrasser, dunputer og dundyner. De som ikke var like velstående måtte nøye seg med dyrehuder og pelsverk som sengetøy. Enkelte vikinggårder hadde innlagt vann i huset sitt. Ved å føre vannet fra en bekk eller ei elv inn i langhuset hadde man tilgang på både drikke og til vask. Den ukentlige vasken ble likevel foretatt i saunaen som kunne ligge på tunet nær gården. De færreste vikingene bodde i byer. Som regel bodde man på landsbygda. Husene deres ble kalt langhus og hadde som regel få rom. Et langhus kunne være fra 3-80 meter, avhengig av eierens økonomi og stand. Vikingene levde i storfamilier. I langhuset bodde både barn, foreldre og besteforeldre. Den eldste sønnen var familieoverhode og ansvarlig for storfamiliens velferd. Hund og katt var vanlige husdyr. Fedrift, sauehold, jordbruk, fiske og jakt var viktige næringsveier. Langhuset ble bygd slik at den ene møneveggen stod mot den vanligste vindretningen. I det rommet som lå nærmest denne veggen, hadde man fjøs. På denne måten ble varmen ført fra fjøs og til menneskenes oppholdsrom med trekken. Bakdelen var at det i tillegg til varme også kom lukt fra fjøset. Det var viktig å isolere huset ordentlig. På Island kunne vikingenes hus ha flere meter tykke torvvegger. I Danmark, hvor klimaet var mildere, kunne man nøye seg med mye tynnere vegger av flettverk som ble tettet av leire. Tømmer var viktig i husbyggingen med tanke på å støtte opp taket. På Grønland, der det ikke fantes store nok trær, måtte vikingene dra helt til Amerika for å hente tømmer. Taket måtte også isoleres, og her kunne man bruke flere lag med halm og torv. Gulvet kunne være belagt med steinheller, men ofte måtte vikingene nøye seg med jordgulv. Midt inne i rommet ble ildstedet plassert, som for øvrig fungerte som både lys- og varmekilde. Røyken slapp ut gjennom et hull i taket, og vi kan nok tenke oss at også mye varme forsvant gjennom åpningen. I slutten av vikingtiden hendte det at man bygde soverom som tilbygg til resten av huset. Ellers var det vanlig at man sov på benker langs veggene, eller på gulvet rundt ildstedet. Vikinghøvdingene og andre rikfolk sov behagelig med madrasser, dunputer og dundyner. De som ikke var like velstående måtte nøye seg med dyrehuder og pelsverk som sengetøy. Enkelte vikinggårder hadde innlagt vann i huset sitt. Ved å føre vannet fra en bekk eller ei elv inn i langhuset hadde man tilgang på både drikke og til vask. Den ukentlige vasken ble likevel foretatt i saunaen som kunne ligge på tunet nær gården.

10. Vikingtida Vikingkvinna hadde mange oppgåver. Ho skulle passe barn, stelle dyr, og lage mat og klede. Når mannen drog i viking, måtte kvinna ta seg av garden. Vikingkvinna drog aldri eller sjeldan utanfor heimbygda. Kona, fruen i huset, hadde ansvaret for at maten skulle rekke til alle under den lange, mørke vinteren. Kvinnearbeidet innbefattet omsorgen for barna, mat- og melkestellet som kjerne smør og yste ost, tørke og røke fisk og kjøtt, stell av dyrene og tilvirkning av garn og klær. Blant kvinnens "sysler" var antagelig også tungarbeid som det å dra handkvernen og å bære vann. Dessuten tok kvinnene del i slåttonn og skurdonn. Hun skulle også ha kunnskap om urter for å kunne lage medisin til de syke og sårede. Kvinnen hadde ansvaret for driften av gården når mannen var på handelsreiser, jaktet eller dro i viking og hun kom sjelden eller aldri utenfor hjembygden. I rike familier hadde hun treller og tjenere til hjelp. Som et synlig tegn på sin stilling og makt fikk hun ved bryllupet nøklene til husets forrådskister. Nøklene bar hun i et belte rundt midjen. Om mannen behandlet henne eller barna dårlig, var for lat til å kunne forsørge dem, kunne hun skille seg fra sin mann. For å bli skilt fra mannen sin, måtte vikingkvinnen tilkalle noen vitner. Overfor vitnene proklamere hun seg skilt fra sin mann, først ved ytterdøren og senere ved parets seng. Dermed var man skilt. Om en kvinne forlot sin mann uten gyldig grunn, fikk mannen beholde hennes eiendom. Med sin rett til eiendom, arv og skilsmisse hadde vikingkvinnene større rettigheter enn de fleste kvinner i det øvrige Europa. Kona, fruen i huset, hadde ansvaret for at maten skulle rekke til alle under den lange, mørke vinteren. Kvinnearbeidet innbefattet omsorgen for barna, mat- og melkestellet som kjerne smør og yste ost, tørke og røke fisk og kjøtt, stell av dyrene og tilvirkning av garn og klær. Blant kvinnens "sysler" var antagelig også tungarbeid som det å dra handkvernen og å bære vann. Dessuten tok kvinnene del i slåttonn og skurdonn. Hun skulle også ha kunnskap om urter for å kunne lage medisin til de syke og sårede. Kvinnen hadde ansvaret for driften av gården når mannen var på handelsreiser, jaktet eller dro i viking og hun kom sjelden eller aldri utenfor hjembygden. I rike familier hadde hun treller og tjenere til hjelp. Som et synlig tegn på sin stilling og makt fikk hun ved bryllupet nøklene til husets forrådskister. Nøklene bar hun i et belte rundt midjen. Om mannen behandlet henne eller barna dårlig, var for lat til å kunne forsørge dem, kunne hun skille seg fra sin mann. For å bli skilt fra mannen sin, måtte vikingkvinnen tilkalle noen vitner. Overfor vitnene proklamere hun seg skilt fra sin mann, først ved ytterdøren og senere ved parets seng. Dermed var man skilt. Om en kvinne forlot sin mann uten gyldig grunn, fikk mannen beholde hennes eiendom. Med sin rett til eiendom, arv og skilsmisse hadde vikingkvinnene større rettigheter enn de fleste kvinner i det øvrige Europa.

11. Vikingtida Barna måtte byrje tidleg å arbeide. Det var viktig å lære seg dei oppgåvene ein skulle ha som vaksen. For gutane var det nødvendig å lære gardsdrift, medan jentene måtte kunne hjelpe til med husarbeidet. Det finnes få kilder om hvordan barndommen var i vikingtida, men vi vet at barna i tidlig måtte gjøre nytte for seg. Det var mye å lære, og familien var avhengig av at alle bidro. For guttene var det nødvendig å lære seg gårdsdrift i form av dyrking og gjeting, mens jentene tidligst mulig måtte kunne bidra i husarbeidets plikter. Avhengig av familiens stand, var det nok forskjell på hvordan barndommen var i vikingtida. Barn av høvdinger og rikfolk gjorde mindre av overnevnte type arbeid, da dette var trellenes oppgaver. Gutter i slike familier lærte heller våpenbruk, drev med idrett og red på hester. De skulle bli krigere og måtte være godt forberedt. For høvdingens døtre var det viktig å lære hvordan man styrte husholdningen blant annet ved å passe på arbeidsfolkene. Dette skyldtes at jentene skulle gifte seg med en storbonde. Barna ble tidlig regnet for voksne i vikingtida. Alt i 12-15-årsalderen var jentene gifteklare, og det var slekta som bestemte hvem jenta skulle gifte seg med. Guttene ble regnet som voksne når de kunne gjøre et ”mannsverk”. Guttens myndighet var altså knyttet til hans fysiske styrke. Det finnes få kilder om hvordan barndommen var i vikingtida, men vi vet at barna i tidlig måtte gjøre nytte for seg. Det var mye å lære, og familien var avhengig av at alle bidro. For guttene var det nødvendig å lære seg gårdsdrift i form av dyrking og gjeting, mens jentene tidligst mulig måtte kunne bidra i husarbeidets plikter. Avhengig av familiens stand, var det nok forskjell på hvordan barndommen var i vikingtida. Barn av høvdinger og rikfolk gjorde mindre av overnevnte type arbeid, da dette var trellenes oppgaver. Gutter i slike familier lærte heller våpenbruk, drev med idrett og red på hester. De skulle bli krigere og måtte være godt forberedt. For høvdingens døtre var det viktig å lære hvordan man styrte husholdningen blant annet ved å passe på arbeidsfolkene. Dette skyldtes at jentene skulle gifte seg med en storbonde. Barna ble tidlig regnet for voksne i vikingtida. Alt i 12-15-årsalderen var jentene gifteklare, og det var slekta som bestemte hvem jenta skulle gifte seg med. Guttene ble regnet som voksne når de kunne gjøre et ”mannsverk”. Guttens myndighet var altså knyttet til hans fysiske styrke.

12. Vikingtida Religionen til vikingane blir kalla norrøn mytologi. Vikingane trudde at gudane budde i Åsgard, menneska i Midgard og jotnane i Utgard. Vikingenes religion er kjent som norrøn mytologi. Menneskene på denne tida trodde jorda var ei rund skive og her bodde både guder og mennesker. I midten av jordskiva lå gudenes bosted, Åsgard. Rundt Åsgard bodde menneskene i Midgard. Rundt Midgard lå Utgard. Dersom man seilte langt, gravde dypt eller klatret høyt nok, kom man til Utgard. I Utgard bodde jotnene som kunne være farlige for både mennesker og guder. I verdens sentrum ble treet Yggdrasil plantet. Så lenge dette treet blomstret og var friskt ville verden bestå. Vikingenes religion er kjent som norrøn mytologi. Menneskene på denne tida trodde jorda var ei rund skive og her bodde både guder og mennesker. I midten av jordskiva lå gudenes bosted, Åsgard. Rundt Åsgard bodde menneskene i Midgard. Rundt Midgard lå Utgard. Dersom man seilte langt, gravde dypt eller klatret høyt nok, kom man til Utgard. I Utgard bodde jotnene som kunne være farlige for både mennesker og guder. I verdens sentrum ble treet Yggdrasil plantet. Så lenge dette treet blomstret og var friskt ville verden bestå.

13. Vikingtida Det fanst mange gudar og gudinnar i den norrøne mytologien. Dei mest kjende er Odin, Tor, Frøya, Balder og Loke. Vikingene hadde mange guder: Odin var den mektigste og klokeste guden. Odin var krigsgud og bestemte hvem som skulle seire i slag. Krigere som døde i slag havnet i Valhall, Odins bolig. Her kunne man ete, drikke og drikke fra morgen til kveld. Og ble man drept i Valhall, våknet man likevel opp neste morgen. Odin hadde kun ett øye. Det andre hadde han ofret for å få drikke av visdommens brønn. Odin hadde to ravner, Hugin og Munin, som hver dag fløy rundt i verden for å samle nyheter. Odin hadde en hest med åtte bein som het Sleipner. Sleipner kunne fly og krysse både ild og vann. Odin var særlig populær blant høvdinger og menn som dro ut i strid. Tor var Odins sønn og den sterkeste av alle æsene. Han hadde en hammer som het Mjølner. Når han kastet den, traff den alt han siktet på, og så kom den tilbake av seg selv. Han var til stadighet i kamp med jotnene, og han hadde knust mang en skalle med hammeren sin. Tor brukte å kjøre over himmelen med ei kjerre som ble trukket av to bukker. Når Tor var ute og kjørte, dundret det i fjellene, og jorda under vogna slo gnister. Da var det var lyn og torden. Tor ble i første rekke tilbedt av vikingfamilier som drev med naturbasert arbeid. Dette skyldes at man trodde at Tor bestemte over været. Frøy var fruktbarhetens gud og konge i Alvheim. Frøy sørget for at dyr, mennesker og planter formerte seg. I tillegg finner vi mange flere guder i den norrøne mytologien. Blant dem; den svikefulle Loke, den gode Balder og vaktguden Heimdal. Blant gudinnene er kjærlighetsgudinnen Frøya, Idun med ungdommens epler, og Odins hustru Frigg, mest kjent. Flere av ukedagene er oppkalt etter gudene i norrøn mytologi: onsdag er Odins dag, torsdag er Tors dag og fredag er Friggs dag. Vikingene hadde mange guder: Odin var den mektigste og klokeste guden. Odin var krigsgud og bestemte hvem som skulle seire i slag. Krigere som døde i slag havnet i Valhall, Odins bolig. Her kunne man ete, drikke og drikke fra morgen til kveld. Og ble man drept i Valhall, våknet man likevel opp neste morgen. Odin hadde kun ett øye. Det andre hadde han ofret for å få drikke av visdommens brønn. Odin hadde to ravner, Hugin og Munin, som hver dag fløy rundt i verden for å samle nyheter. Odin hadde en hest med åtte bein som het Sleipner. Sleipner kunne fly og krysse både ild og vann. Odin var særlig populær blant høvdinger og menn som dro ut i strid. Tor var Odins sønn og den sterkeste av alle æsene. Han hadde en hammer som het Mjølner. Når han kastet den, traff den alt han siktet på, og så kom den tilbake av seg selv. Han var til stadighet i kamp med jotnene, og han hadde knust mang en skalle med hammeren sin. Tor brukte å kjøre over himmelen med ei kjerre som ble trukket av to bukker. Når Tor var ute og kjørte, dundret det i fjellene, og jorda under vogna slo gnister. Da var det var lyn og torden. Tor ble i første rekke tilbedt av vikingfamilier som drev med naturbasert arbeid. Dette skyldes at man trodde at Tor bestemte over været. Frøy var fruktbarhetens gud og konge i Alvheim. Frøy sørget for at dyr, mennesker og planter formerte seg. I tillegg finner vi mange flere guder i den norrøne mytologien. Blant dem; den svikefulle Loke, den gode Balder og vaktguden Heimdal. Blant gudinnene er kjærlighetsgudinnen Frøya, Idun med ungdommens epler, og Odins hustru Frigg, mest kjent. Flere av ukedagene er oppkalt etter gudene i norrøn mytologi: onsdag er Odins dag, torsdag er Tors dag og fredag er Friggs dag.

14. Vikingtida Menneska ofra til gudane for å blidgjere dei. Oftast ofra dei dyr, men menneskeoffer skjedde også. Når høvdingar døydde, vart dei ofte gravlagd i skipet sitt. Høvdingen kunne få med seg både dyr, våpen og trellar i grava. For vikingene var gudedyrkelsen en vesentlig del av hverdagen. Gudene ble dyrket både i hov og ute i naturen. Et hov er et kultsted der det utføres for eksempel seremonier og ofringer. Vikingene syntes at det var viktig å blidgjøre gudene sine, og derfor måtte de ofre dyr for dem. I norrøn gudedyrkelse kalles disse ofringene for blot. I hovhusene ble det utført blot tre ganger i året, nemlig i oktober (høstblot, for godt år), midtvinters (juleblot, for sommerens grøde) og i april (for krigslykke). Under disse blotene slaktet man dyr, og samlet blodet i en bolle. Deretter farget vikingene gudestatuene med blodet, og holdt gilde med mat som de lagde av offerdyrenes kjøtt. Disse tre årlige blotene, som altså foregikk i egne hovhus, var "offentlige" blot. Vikingene hadde imidlertid også andre ofringer utenom disse. Menneskeofringer skal også ha skjedd i hovene, men vanligvis var det dyr som ble ofret. Når mennesker var døde skulle de vaskes, stelles og vises respekt. Den døde ble begravd ved familiens bosted. På denne måten var familien alltid i nærheten, og man kunne oppsøke den dødes gravplass for å søke råd om man trengte det. Når høvdinger døde var det vanlig at de fikk en større begravelse. Med seg i graven fikk høvdingen personlige eiendeler, dyr, våpen og også treller. For vikingene var gudedyrkelsen en vesentlig del av hverdagen. Gudene ble dyrket både i hov og ute i naturen. Et hov er et kultsted der det utføres for eksempel seremonier og ofringer. Vikingene syntes at det var viktig å blidgjøre gudene sine, og derfor måtte de ofre dyr for dem. I norrøn gudedyrkelse kalles disse ofringene for blot. I hovhusene ble det utført blot tre ganger i året, nemlig i oktober (høstblot, for godt år), midtvinters (juleblot, for sommerens grøde) og i april (for krigslykke). Under disse blotene slaktet man dyr, og samlet blodet i en bolle. Deretter farget vikingene gudestatuene med blodet, og holdt gilde med mat som de lagde av offerdyrenes kjøtt. Disse tre årlige blotene, som altså foregikk i egne hovhus, var "offentlige" blot. Vikingene hadde imidlertid også andre ofringer utenom disse. Menneskeofringer skal også ha skjedd i hovene, men vanligvis var det dyr som ble ofret. Når mennesker var døde skulle de vaskes, stelles og vises respekt. Den døde ble begravd ved familiens bosted. På denne måten var familien alltid i nærheten, og man kunne oppsøke den dødes gravplass for å søke råd om man trengte det. Når høvdinger døde var det vanlig at de fikk en større begravelse. Med seg i graven fikk høvdingen personlige eiendeler, dyr, våpen og også treller.

15. Vikingtida Då den norske kongen Harald Hardråde ikkje greide å erobre England i 1066, reknar vi at vikingtida var over. Vikingtida regnes som over med den norske kongen Harald Hardrådes mislykte forsøk på å erobre England i 1066. Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge. Vikingtida regnes som over med den norske kongen Harald Hardrådes mislykte forsøk på å erobre England i 1066. Hardråde døde i slaget ved Stamford Bridge.

16. Vikingtida