Equivalence Relations and the Reinforcement Contingency

1. Equivalence Relations and the Reinforcement Contingency Murray Sidman, 2000

2. Teorier om stimulus ekvivalens • Representanter fra ulike teoretiske retninger innen atferdsanalyse har påstått å kunne forklare hva som er årsaken til at respondering som oppfyller kravene til stimulus ekvivalens oppstår. • Men ingen nøkkeleksperimenter, som avgjør hvilke av disse teoriene som er korrekt har blitt gjennomført

3. Falsifiseringsproblemer • Teoriene som forsøker å forklare stimulus ekvivalens har blitt kritisert for å være i stand til å imøtekomme alle typer data • Problematisk jfr. Falsifiseringsprinsippet • Som Sidman sier: ”Theories that can handle both positive and negative results from the same experiment cannot claim support from either”.

4. Sidmans teori • Sidman har en teori om hvor stimulus ekvivalens kommer fra, men føler denne ikke har blitt diskutert skikkelig. Dette har to årsaker: • Det foreslås ingen ny mekanisme som forklaring på stimulusekvivalens • forvirring knyttet forholdet mellom teorien om hvor ekvivalensrelasjoner kommer fra, og det deskriptive systemet han og andre har utviklet for å identifisere ekvivalensrelasjonene.

5. Systemet for beskrivelse relasjonene • Det deskriptive systemet består bare av en enkelt teoretisk påstand. • Denne er at foreliggende respondering representerer et virkelig tilfelle av den matematiske abstraksjonen ved navn ekvivalens.

6. Denne teoretiske påstanden er ikke særlig kontroversiell i stimulusekvivalensteorigenererende fagmiljøer

7. Sidmans teori • Sidmans teori om hvordan ekvivalensrelasjoner oppstår tar utgangspunkt i at forsterkningskontingenser fører til to ulike utfall. • Det første utfallet er respondering som kan beskrives med det Sidman kaller de vante analytiske enheter. Disse er: • Resultatet av to-terms kontingensen: operant forsterkning • Resultatet av tre-termskontingensen: enkel diskriminasjon • Resultatet av fire-terms kontingensen: betinget diskriminasjon • os.v.

8. Disse vante analytiske enhetene gjør det mulig for nye analytiske enheter å oppstå. • De nye analytiske enhetene består av emergent respondering • Hvis de betingede diskriminasjonene i baseline er medlemmer av en ekvivalensrelasjon i henhold til matematisk set theory (mengdeteori), må også emergente betingete diskriminasjoner som gjenspeiler relasjonene refleksivitet, symmetri og transitivitet fremvises. • Begrepene refleksivitet, symmetri og transitivitet beskriver den emergente responderingen økonomisk, sammenhengende og produktiv måte

9. Slik respondering kan for eksempel være den emergente matching to sample responderingen man til tider kan observere i den tradisjonelle testen for stimulusekvivalens

10. Relasjonene refleksivitet, symmetri og transitivitet kan sees på som en samling sorterte par • Sidman hevder at at disse parene inkluderer alle de positive elementene som inngår i en gitt forsterkningskontingens. • De sorterte parene består av ulike hendelser. Ikke bare stimuli, da også responser inngår i noen av disse parene

11. Ekvivalensrelasjoner er med andre ord et direkte resultat av forsterkning, og er frembrakt av forsterkningskontingensen.   • Teorien er forsåvidt ikke noe mer enn en oppsummering av det man kan observere når ekvivalensrelasjoner oppstår

12. Ikke-linær analyse av forsterkningskontingenser: Illustrerer kompleksiteten ved diskriminasjon. Diskriminasjon består av mange samtidig tilgjengelige valg, og er ikke en enkel linær prosess. • Uspesifiserte muligheter utover de aktuelle kontingensene kan skape konkurrerende kilder for stimulus kontroll.

13. Her er noen av de sorterte parene stimuli som oppstår i tilfeller av stimulus ekvivalens. • I denne illustrasjonen er det bare parforhold mellom stimuli som i en treningsfase har opptråd som betingete diskriminative stimuli og diskriminative stimuli som er inkludert. • Det er disse parforholdene som det vanligvis testes for i stimulus ekvivalens eksperimenter

14. Om alle positive par i kontingensen er ekvivalensrelasjoner, så må også respons og forsterker inngå som sorterte par. Slik som dette her

15. Problemet er at om dette skulle være tilfellet for kontingensene beskrevet overfor, så ville alle diskriminative stimuli og betinget diskriminative stimuli involvert inngå i samme ekvivalensklasse, siden respons og forsterker er de samme hendelsene i alle de beskrevene forsterkningskontingensene • Dermed vil baseline diskriminasjonene ikke forekomme, men alt ville bare være ekvivalent • Dette skjer jo vanligvis ikke

16. Om de to utfallene av kontingensen kommer i konflikt, så vil de vante analytiske enhetene overgå ekvivalensrelasjonene • Utgangspunktet er bare en stor ekvivalensklasse. Etter hvert vil respons og forsterker droppe ut av ekvivalensrelasjonene • Denne utdroppingen er sannsynligvis knyttet til biologisk seleksjon, og er med på muliggjøre forsterkningskontingensers omfattende og finspissede effekt på organismers atferd.

17. For å vise at respons og fortserker inngår i ekvivalensrelasjonen, må man trene inn ulike responser og benytte ulike forsterkere i ulike forsterkningskontingenser.

18. Kontingensspesifikk forsterker

19. Kontingensspesifikk respons

20. Forsterker og stimulusekvivalens • Dube, McIlvane og kolleger har gjennomført flere eksperimenter i forhold til forsterkerens rolle i ekvivalensklasser. • Differensielle konsekvenser for hver av de betingete diskriminasjonene. • Tidligere forsterkerstimuli opptrer som diskriminativt stimuli eller betinget diskriminativt stimuli i testen for stimulusekvivalens

21. Indeed, forsterkerstimuli inngår i ekvivalensrealsjonene • Men hva om en forsterker er felles for to kontingenser, mens betingete diskriminative stimuli og diskriminative stimuli er ulike? Vil da stimuli involvert i kontingensene inngå i ekvivalensrelasjonene? • Dette er ikke helt direkte testet, men Dube & McIlvane, 1995 er inne på noe lignende:

22. Dube & McIlvane, 1995 Identitetsmatching. Ulike forsterkningsstimuli klasse 1 og klasse 2 Det eneste f. eks, A1 og B1 har felles er forsterkeren Vil da deltakerne matche disse?

23. Respons og stimulusekvivalens • Om responsen inngår i ekvivalensrelasjonene er mer komplisert å teste • Dette er blant annet knyttet til vanskeligheten ved å få responser til å fungere som betingede og diskriminerende stimuli i testen for ekvivalens • Man må nemlig kunne vise at det er responsen og ikke det diskriminative stimulus som er det avgjørende elementet. Og som kjent er jo det vanlig at Sd er tilstede når responser utføres. • Det som kan vises, er at stimuli inngår i samme klasse også når de bare er knyttet sammen gjennom en felles respons (Indirekte test)

24. Tretermskontingenser og stimulusekvivalens • At forsterkningskontingensen er årsaken til stimulus ekvivalens gir ingen begrensninger i forhold til hvor mange ledd denne kontingensen må ha • Tre-terms kontingensen kan også føre til stimulus ekvivalens

25. Det er en utfordring å få testet for ekvivalensrelasjoner direkte • Dette kan løses ved å operere med kontingensspesifikke responser og forsterkere • Men da er man igjen tilbake til problemet ved å få responser til å fungere som diskriminative stimuli

26. Manabe, et al., 1995/Braga-Kenyon, et al., 2000 • Fase 1: To tretermskontingenser trent, med differensielle responser (B1-resp1, B2-resp2). • Fase 2: Så lært en matching to sample oppgave der diskriminativ stimuli fra tre-termskontingenstrening (B1, B2) opptrådde som som comparison, og to nye stimuli som sample(A1, A2) • Mulighet til å respondere med begge responser fra treningen for å få opp comparison. • Ville da A1 komme til å kontrollere resp1, og A2 komme til å kontrollere resp2?

27. Merk at slik differensiell respondering ikke kreves av kontingensen. • Men, ja, Sidmans prediksjon slår til, i alle fall i Braga-Kenyon eksperimentet, der det er mennseklige deltakere

28. I følge Sidman er forklaringen på denne responderingen at fase 1 etablerte en ekvivalensrelasjon som inkluderte blant annet B1 og rsp1, eller B2 og rsp2. • I fase 2 blir stimuli A1 og A2 brakt inn i hver av ekvivalensklassene • Dermed kontrollerer nå A1 resp1, og A2 resp2

29. Vaughan, 1988 • En annen metode er discrimination reversal prosedyren som Vaughan (1988) benytter i sitt klassiske eksperiment • Duer lærer diskriminasjon mellom to klasser stimuli, der dyrene blir forsterket for å hakke på stimuli fra den ene klassen, mens lite skjedde når de hakket på stimuli fra den andre • Kontingensene blir så reversert, i den forstand at den tidligere positive klassen stimuli nå er negativ og omvendt. • Reverseringen ble så gjentatt flere ganger. • På sikt responderer duene i forhold til de reverserte kontingenser etter erfaring med bare en eller to trials nylig reverserte kontingenser.

30. Vaughan mente dette impliserer stimulusekvivalens. • Sidman er også sympatisk til ideen • Dette, og andre relaterte eksperimenter, samler stimulus ekvivalens og funksjonelle klasser under en og same rubrikk. • Merk også at, om responderingen i Vaughans eksperimnet ansees som stimulusekvivalens, så fremviser duer faktisk ekvivalens.

32. Eilifsen, Vaidya, Arntzen, 2008 • Ekstremt viktig eksperiment i denne sammenhengen • Henger på veggen

33. Falsifiserbarhet • Merk at Sidman fremsetter flere testbare prediksjoner som må kunne frembringes eksperimentelt for at Sidmans teori skal være gyldig. Altså kan teorien falsifiseres. • Noen av de sentrale eksperimentene nødvendig for å teste disse prediksjonene er allerede gjennomført. • Når det gjelder de eksperimentene som er diskutert ovenfor (Dube & McIlvane, 1995, Vaughan, 1988, Braga-Kenyon, 2000) som er diskutert ovenfor, påpeker Sidman at andre resultater enn de som har fremkommet ville ført til en falsifisering av hans teori

34. I fremtiden kan man blant annet undersøke dette. Svaret må være ja i alle nevnte tilfeller: • Vil stimuli eller hendelser droppe ut av ekvivalensrelasjonen om forsterkningskontingensene krever dette? Og er egentlig utgangspunktet en stor ekvivalensklasse? • Vil krav om ulik respondering/administrasjon av ulike forsterkere innen ulike kontingenser øke hastigheten av eller sjansen for fremvisning av ekvivalensrelasjoner, da det i disse tilfellene ikke er nødvedig for større klasser å først fomes, for så at utvalgte elementer dropper ut? • Direkte test av bare felles respons sin mulighet til å frembringe stimulusekvivalens • Direkte test av bare felles forsterkers mulighet til å frembringe stimulusekvivalens

35. Som Sidman sier: • ”In brief summary, then, equivalence relations require no new concepts beyond the notion that the reinforcement contingency establishes them in addition to the familiar analytic units, and that equivalence relations consist of ordered pairs of all positive elements that participate in the contingency”.

36. Christoffer spør • ”Other theories of equivalence fail to consider the possibility that unspecified options in the contingencies may introduce competing sources of control, dismissing that possibility as a methodological issue that is supposedly only tangential to theory. For me,methodology and theory are inseparable” (p. 131) Og så forsetter han bare på snakke om noe annet. Men hva betyr egentlig den siste setningen? • Hvorfor er Sidman så sint på transfer of function begrepet? • Hva sier egentlig Sidman om de tilfeller der stimulus ekvivalens ikke forekommer, på tross av at kontingensene ikke krever noen utdropping av ekvialensrelasjoner? Han nevner her bare at forsterkningskontingensen skaper et potensiale for stimulusekvivalens. Jeg ønsker meg en spesififsering av betingelser det stimuluskvivalens ikke forekommer. Dette er nødvendig for å kunne kalle Sidmans teori falsifiserbar

37. Christoffer har utelatt noe, men vi kan gjerne prate mer om det nå • One consequence of this analogy is that we have to look critically at the notion that structural or linear-associative variables can differentiate the members of equivalence classes. One such variable is ‘‘directionality’’ or ‘‘sample as node versus comparison as node’’ (see R. Saunders & Green, 1999, for a review of this issue). Another has been called ‘‘nodal distance’’ (Fields, Adams, & Verhave, 1993)……

38. Inclusion of the defined response component of the contingency in the equivalence class should somewhat defuse the naming controversy. Any name we apply to stimuli is a defined discriminative response. Our theory states explicitly that any defined response components of the contingencies have a status that is equal in every way to the stimulus and reinforcer members of the classes. Although just as important, responses require no separate treatment. I think this provides a simple but satisfactory resolution to the naming controversy