V Eiendomsrådigheten i naboforhold med utg.p. i grannelova § 2

1. V Eiendomsrådigheten i naboforhold med utg.p. i grannelova § 2

2. Til disp. V 1 Grannelova av 16. juni 1961 nr. 15 § 2. (1. ledd) Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.

3. Til disp. V 1 Et kort historisk tilbakeblikk Rt. 1848 s. 41: Del av vei og et bolighus ble ødelagt p.g.a et jordskred som var forårsaket av graving på en eiendom i nabolaget. Gravingen fortsatte og det ble reist sak for å få gravingen stoppet. Men de som reiste sak fikk ikke medhold. Retten fant at eieren av eiendommen hadde ”uhindret Dispositionsret over sin Grund”

4. Til disp. V 1 Rt. 1875 s. 330 ”En Nitroglycerinfabrik antaget pligtig at erstatte den Skade, som ved dens Explosion forvoldes Nabo, uden Hensyn til om Explosionen er kasuel eller forvoldt ved culpa.” Hendelsen førte også til Naboloven av 1887 - som ble avløst av granneloven i 1961

5. Til disp. V 2.1 § 2. (1.ledd) Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg. Rettslig standard: Betegnelse for en rettsregel som ikke knytter avgjørelsen til bestemte og konkrete, entydige kriterier, men som gir anvisning på en målestokk til bruk ved bedømmelsen

6. Til disp. V 2.2 Granne (nabo) i grannelovens forstand

7. Til disp. V 2.3 § 2. Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg. Skade: fysisk skade, også personskade. Ulempe: Støy, røk, skjemmende eller sjenerende virksomhet. Om noe er farlig. Også psykiske ulemper. Skadens eller ulempens årsaker er likegyldige: Retter seg mot det å "ha, gjera eller setja i verk noko". Ikke et vilkår at det er oppstått et økonomisk tap.

8. Til disp. V 3.1 Brudd på granneloven § 2 - Retting § 10. Tilstand eller tilhøve som strider mot nokor føresegn i §§ 2-5, har grannen krav på vert retta. Dette gjeld likevel ikkje: (a) når tiltaket er fremja i samsvar med avgjerd etter § 7, jf. § 8, (b) når det er gjort vedtak om eller gjeve samtykke til oreigning av grunn til tiltaket, eller når slik oreigningsrett fylgjer direkte av lova, eller (c) så langt forurensingslova av 13. mars 1981 nr. 6 § 10 andre stykket gjer unntak frå rettingsskyldnaden. d) så langt vannressursloven § 6 tredje ledd gjer unntak frå rettingsskyldnaden.        I tilfelle då rettinga kom til å valde så store utlegg eller tap elles at det klårt stod i mishøve til gagnet, kan det gjerast unntak frå rettingsskyldnaden når det ikkje er noko nemnande å leggja tiltakshavaren til last, på det vilkår at grannen får vederlag som ikkje må setjast mindre enn skaden eller ulempa.

9. Til disp. V 3.2 – 3.3 Brudd på granneloven § 2 – erstatning § 9. (1. ledd) Det økonomiske tapet nokon lid av skade eller ulempe i strid med nokor føresegn i §§ 2-5 er den ansvarlege skyldig til å bøta, anten han sjølv eller nokon han svarar for, har gjort seg skuldig i aktløyse eller ikkje. Det gjeld og skade eller ulempe av tiltak som er fremja i samsvar med avgjerder etter § 7, jf. § 8, eller av tiltak med slik oreigningsrett som nemnt i § 10 første stykket bokstav (b) eller som er lovleg etter forurensingslova av 13. mars 1981 nr. 6. Objektivt ansvar for økonomisk tap. Vederlag - § 10 annet ledd: ”I tilfelle då rettinga kom til å valde så store utlegg eller tap elles at det klårt stod i mishøve til gagnet, kan det gjerast unntak frå rettingsskyldnaden når det ikkje er noko nemnande å leggja tiltakshavaren til last, på det vilkår at grannen får vederlag som ikkje må setjast mindre enn skaden eller ulempa.”

10. Til disp. V 4 I vurderingen av om en innretning eller virksomhet på naboeiendommen er unødvendig eller urimelig og rammes av granneloven § 2, skal det legges vekt på flere momenter, se § 2 annet til fjerde ledd. § 2. Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.        I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa.        I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.      Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.

11. Til disp. V 4.1 § 2. (1. og 2. ledd) Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.        I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa. Rt. 1969 s. 757 – Sandvika Gjestgiveri: Krav om erstatning etter grannelova § 9, jfr. § 2 Omlegging av Drammensveien førte til så mye støy at gjestetallet sank betydelig. Arbeidet pågikk i 1 år og 4 måneder. Siden Vegvesenet intet hadde gjort for å redusere støyplagen, fant retten at støyplagen var unødvendig. Støyplagen kunne reduseres uten uforholdsmessige omkostninger. Eieren av Sandvika Gjestgiveri ble tilkjent 30.000 kroner i erstatning for tap ved nedsatt gjestebesøk på grunn av støyplagen.

12. Til disp. V 4.1 Rt. 1969 s. 757 – forts. ”Tilbake står etter dette bare spørsmålet om støyen må anses som « urimeleg eller uturvande », jfr. grannelovens § 2 første ledd. At støyen alt i alt kan karakteriseres som sterkt sjenerende og som sterkere enn det gjestgiveriet etter forholdene på stedet måtte være forberedt på, har jeg alt gitt uttrykk for. På den annen side må jeg legge til grunn at man i alminnelighet ikke kan kreve erstatning for ulemper som skyldes et anleggsarbeid som, selv om det er forholdsvis langvarig, dog er av forbigående art, jfr. Høyesteretts dom i Rt 1948 s. 907. ..” (s. 760)

13. Til disp. V 4.1 Rt. 1969 s. 757 – forts. ”Det som for meg er avgjørende er nemlig at det for Høyesterett er klarlagt at man hverken ved prosjekteringen eller gjennomføringen av arbeidet tok hensyn til den støy dette ville volde naboene. På grunnlag av det de sakkyndige og særlig sivilingeniør Eika har uttalt, må jeg anta at om man hadde lagt vekt på støyproblemet, kunne man oppnådd en betydelig forbedring uten uforholdsmessige omkostninger. …. Men når så er tilfelle kan jeg ikke se det annerledes enn at i hvert fall en vesentlig del av støyplagen ikke kan karakteriseres som en nødvendig følge av anleggsarbeidene. Dette er etter min oppfatning tilstrekkelig til å begrunne erstatningsplikt for staten, uten at jeg dermed vil ha sagt at Vegvesenets forhold etter den rådende oppfatning i ansvarlige kretser på den tid kan karakteriseres som subjektivt uforsvarlig.” (760-761)

14. Til disp. V 4.1 Om det er teknisk eller økonomisk mulig å avgrense skaden eller ulempen, § 2 annet ledd. Forhold som tidligere lå innenfor tålegrensen kan på grunn av nye tekniske muligheter nå ligge utenfor tålegrensen. Dette kan spesielt gjelde utslipp og støy.

15. Til disp. V 4.2 § 2 (3. ledd) ”I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.” Må finne seg i ulemper som er sedvanlige (plar fylgja). Sedvanlig er det som pleier å følge av vanlige bruks- og driftsmåter på "slike stader". Ikke bare se på den virksomhet som tidligere har vært drevet på vedkommende sted. Må også undersøke hvordan forholdene er på andre steder som det er naturlig å sammenligne seg med. Tålegrensen ikke den samme i industristrøk, villastrøk og jordbruksområde. Bare virkningen man spør etter. Selv om den virksomhet skadene eller ulempene skriver seg fra er aldri så usedvanlige, ligger det innenfor tålegrensen så sant virkningene gjør det. Fysisk skade vil lettere enn ulempe anses som urimelig.

16. Til disp. V 4.2 § 2 (3. ledd) ”I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.” Forholdene på stedet som er avgjørende for om noe skal anses for å være påregnelig (venteleg). Bygger man f.eks. bolig i nærheten av et forretningssenter, må man forvente at det kan komme flere forretninger og lignende virksomhet. Hvilket tidspunkt skal legges til grunn ved vurderingen av om noe er påregnelig? Var virksomheten på eiendommen påregnelig da naboen ervervet naboeiendommen, kan ikke naboen protestere. Men selv om dagens virksomheten var helt utenkelig ved da naboen anskaffet sin eiendom, er den ikke nødvendigvis upåregnelig i grannelovens forstand. Den gradvise utvikling. Eldre naboer tiltaket det klages på nye naboer blir anlagt 1970

17. Til disp. V 4.2 Påregnelighetskriteriet – ”venteleg” forts. Sentralt i vurderingen vil være etableringstidspunktet for virksomheten det klages på. Hvilken tidsprioritet har denne i forhold til de som klager på f.eks. støy og utslipp Eldre naboer tiltaket det klages på nye naboer blir anlagt Flyplass-støy sakene illustrer etableringstidspunktets betydning: Rt. 1973 s. 1193 (Bodø flyplass), Rt. 1974 s. 524 (Fornebu flyplass) Rt. 1977 s. 1155 (Flesland flyplass) I ingen av disse sakene ble det tilkjent erstatning til de huseierne som hadde etablert seg etter at flyplassen var anlagt.

18. Til disp. V 4.2 - 4.3 Rt. 1973 s. 1193 (Bodø flyplass) Naboene krevet erstatning pga. av støy, grannel. § 2 og § 9 Ifølge Høyesterett hadde utviklingen vært påregnelig for de huseiere som hadde etablert seg etter at flyplassen hadde blitt et faktum i 1950: ”Den som med åpne øyne har bygd sin bolig i nærheten av en viktig flyplass, er selv den nærmeste til å bære risikoen for de følger naboskapet kommer til å medføre.” (s. 1201)

19. Til disp. V 4.2 – 4.3 Rt. 1977 s. 1155 (Flesland flyplass): Naboene krevet erstatning pga. av støy, grannel. § 2 og § 9 Førstvoterende i Høyesterett uttalte: ” Det følger av Bodø-dommen og Fornebu-dommen at hovedregelen er at den som etablerer seg etter at en flyplass er anlagt, ikke kan kreve erstatning for ulemper som bruken av flyplassen fører med seg. Dette gjelder både den som bygger hus, den som kjøper og den som arver en eiendom etter dette tidspunkt.

20. Rt. 1974 s. 524 (Fornebu flyplass) Naboene krevet erstatning pga av støy, § 2 og § 9 ”Jeg kommer så til de ankemotparter som har ervervet eller bygd bolighus etter 1934. Dette gjelder ……. For disse ankemotparters vedkommende gjelder at samtlige har ervervet sine eiendommer på et tidspunkt da anlegg av flyplass på Fornebu var igangsatt eller plassen var ferdigbygd. Selv om den utvikling som i de senere år har funnet sted den gang vanskelig kunne forutses, var det dog klart at anlegget av flyplass på Fornebu ville medføre inngripende endringer i naboskapet, og at det ville bli en sterk utvikling, også av støyen. Dette er også kommet til uttrykk i det brev, gjengitt i herredsrettens dom, som Foreningen til Fornebos Vel 23. mai 1934 sendte til Bærum formannskap og Luftfartsrådet hvori det blant annet heter: « Kommer den planlagte flyvehavnen på Fornebo til utførelse, vil den ro og uforstyrrethet beboerne på Fornebo mente å ha sikret sig og som de hittil har nydt godt av, bli ganske illusorisk.        Flyvehavnen for Oslo vil naturlig bli det centrale utgangspunkt for alle ruter på inn- og utland og forøvrig også for all annen civilflyvning på denne kant av landet. Med den trafikk man med dette som utgangspunkt må beregne i fremtiden, vil flyvehavnen utvilsomt og uundgåelig komme til å medføre sådan støi, larm og uro, at forholdene på Fornebo vil bli ganske det motsatte av hvad det hittil har vært. » (s. 533)

21. Til disp. V 4.2- 4.3 Rt. 1974 s. 524 (Fornebu flyplass) - forts. A kjøpte bolig Fornebo flyhavn anlagt B kjøper A´s bolig 1920 1934 1955 A kjøpte bolig Fornebo flyhavn anlagt A´s datter arver sitt barndomshjem 1920 1934 1955

22. Til disp. V 4.2 – 4.3 Rt. 1969 s. 643 – motorvei Grunneiere som hadde fått deler av sine eiendommer ekspropriert pga av motorvei, krevet erstatning for ulemper forårsaket av støy, eksos, lukt skjemmende utseende i for de resterende deler av eiendommene. Det dreide seg om en motorvei fra Bergen gjennom Fana. Høyesterett la til grunn at prinsippene for flyplasstøy også gjaldt for motorveistøy, jfr. grannel. § 2. Men erstatning ble ikke tilkjent. Riktignok hadde området tidligere vært fredelig. På den annen side måtte man i områder nær Bergen regne med en utvikling som innebar opparbeiding av moderne vei.

23. Til disp. V 4.2 – 4.3 Rt. 1964 s. 609 – Hunton Bruk Krav om erstatning pga. støvplage fra treforedlingsfabrikk En treforedlingsfabrikk på Gjøvik, etablert i 1889, begynte i 1957 å produsere sponplater. Fire villaeiere saksøkte fabrikken pga. støvplage som skyldtes store mengder utslipp av fint trestøv fra fabrikken Fabrikken hadde gjort hva den kunne for å redusere støvplagen. Men selv om det ikke kunne bebreides fabrikken at den ikke hadde klart å minske støvplagen mente Høyesterett at støvplagen like fullt var en usedvanlig og upåregnelig ulempe.

24. Til disp. V 4.2 – 4.3 Rt. 2006 s. 486 – Gardermoen flyplass Krav på erstatning etter granneloven § 9 pga. støy etter at landets hovedflyplass flyttet til Gardermoen. Første flyplass Militær flyplass Chartertrafikk Vedtak om hovedflyplass anlagt bygges opp flytter fra Fornebu 1912 1940-45 1970 1992 Naboer som hadde anskaffet sine eiendommer før vedtak om hovedflyplass på Gardermoen ble truffet i 1992, fikk erstatning.

25. Til disp. V 4.2 § 2. fjerde ledd: ”Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar. En snever unntaksregel. Men kan avbøte slikt resultat som HR kom til i motorveisaken fra Bergen Rt. 1969 s. 643.