Den islandske ættesagaen

1. Den islandske ættesagaen Narrative trekk (fortellertrekk) og samfunn

2. Narrative trekk ved islandssagaene • Strukturen på sagaen/fortellingen er følgende: Presentasjon, uenighet, klimaks, hevn, forsoning, avslutning (slik utvikler også ofte feidene seg) • Autoral synsvinkel, 3-person-forteller • Objektivt skildret, det skal være sant og underholdende • Ingen naturskildringer (romantisk fenomen) • Det blir ikke tatt stilling til ting • Det blir sjelden vist følelser (understatement) • Det blir sjelden fortalt om personers tanker • En aller annen har vært til stede og kan fortelle • Fyndige replikker (”Han var ikke hjemme, men spydet hans var hjemme!”) • Telegramstil – korte setninger • Mange navn, genealogier (hvem er i slekt med hvem?) • Vi regner med ca. 30 islandssager (egt. 45 totalt), ca. 50 totter (små sagaer) og ingen har kjent opphavsmann og vi vet egentlig svært lite om hvordan de er blitt til • Lær deg friprosateorien og bokprosateorien i læreboka (men ingen av dem er antakelig korrekt iht. nyere forskning)

3. Friprosateorien • Friprosateorien: Sagaen har eksistert stort sett ferdig i muntlig form (som eventyrene), og at de som skrev dem ned, bare var nedskrivere av muntlige fortellinger. Nordmenn var først på Island 860-930 (landnåmstida, av ”ta land”, men irske munker var der først, pikterne). Og da må jo sagaene være norske? Altså en teori som har stått sterkt i Norge opp til i dag.

4. Bokprosa-teorien • Bokprosateorien: Nei, det står en forfatter bak hver saga. Sagaforfatteren har hatt muntlige fortellinger og enkelte skriftlige kilder å støtte seg til, men har ellers komponert sagaene som forfattere gjør med moderne historiske romaner. Siden dette skjedde flere hundre år etter hendelsene i sagaene, da Island var blitt et eget samfunn og folk kalte seg islendinger (hit kom det også svensker, engelskmenn og fordrevne folk osv.), har denne teorien stått sterkt på Island selvsagt. Det er ”vår” litteratur, ikke nordmennenes.

5. Nyere retorisk forskning antyder en ny teori • Mange islandske skriftlærde rundt omkring på klostrene og lærestedene på Island på 1100, 1200 og 1300-tallet (alle kristne var underordnet Paven i Roma) hadde vært i Europa og lært seg latin, retorikk, grammatikk osv. De leste greske og romerske keiservitaer (biografier) og målet for all skriving var å kopiere forbildene. Dette ble gjort på klostrene der mange satt og skrev av antikke skrifter i skinn de hadde tatt med seg fra Europa (Paris, Bologna etc). Sæmund Frode var i Paris på 1100-tallet og skrev antakelig et utkast til det som i dag er ”Heimskringla” (De norske kongesagaene). Snorre samlet så på 1230-tallet alt om de norske kongene og ”skrev” en ny utgave der alle historiene er lenket sammen og enkelte gamle ting gitt ny språkdrakt (klipp og lim altså). Snorres ”Edda” (”Den yngre Edda”) betyr antakelig heller ikke ”oldemor”, men kommer av det latinske ”edition” (utgave/samling – og det rimer jo, han samlet sammen det man visste om de norske kongene i ”Heimskringla” og den norrøne diktekunsten og den norrøne mytologien i Den yngre Edda).

6. Hvem er forfatteren? • Hvem skrev så kongesagene og islendingesagaene? Er de bare kopier av gamle romerske vitaer? Nei, men fortellermønsteret og menneskeskildringene er forbausende like de antikke vitaene, jfr. det aristoteliske dydsetikken: rettferdighet, mot, måtehold. De ytre trekk stemmer med det indre hos heltene osv. (Fager og ljos, vansiret og mørk). Mange scener i vitaene går også igjen sagaene (Ragnhilds drøm, trellen Kark dreper på kongen, Olav Digre faller på kne når han stiger i land på Vestlandet osv.). Men det må likevel ha ligget muntlige fortellinger til grunn, for folk i middelalderen elsket å fortelle og det var også den eneste måten å ”få greie på hva som foregikk” – hva skjer’a? Og folk reiste mye i middelalderen – ut i viking, ut å lære, ut å kjøpe og selge. • Sagane er preget av en viss form for ”misogyni” (kvinnehat), det er jo kvinnene som holder feidene i gang – og det mange jævlige kvinner i sagaene. Munker (som egt. skulle være seksuelt avholdene) har en viss tendens der, også i dag. Altså det kan være skriftlærde munker som står bak mange av sagaene – eller andre av kirkens menn – skriftlærde har de i hvert fall vært – og de har hatt tid til å skrive og har hatt en viss posisjon i samfunnet. Det kan også være folk som Snorre Sturlason, høvding og gode, som hadde fått opplæring i lesing, skriving, lover, latin, teologi og norsk-islandsk historie. • Vi vet egentlig svært lite om opphavsmennene (kvinnene?) til den norrøne litteraturen – og da er det lov å spekulere fritt. Det gjør også jeg.

7. Det islandske samfunnet på 1000-tallet • Gódord (en slags ”fylker” med egne ting) • Góder/gódordsmann (øverste leder og lovmann, kunne lovene utenat) • Ingen øverste statsmyndighet, ingen utøvende myndighet (et førstatlig samfunn) • Feider og ”klaner”/frender (feidene kunne var i generasjoner) styrte samfunnet, men måtte forholde seg til lovverket eller det som ble vedtatt på tinget (Alltinget var øverste organ – en gang i året) • Gaver og vennetjenester var normalt og forventet (”smøring” i dag) • Kvinnene egget til hevn – slo ring om familiene/gården hvis den var truet • Det var hevnplikt iht. loven • Forhandlinger kunne føre frem • Bøter (selvbøter) • Island ble lagt innunder den norske kongen på slutten av 1200-tallet • Senere innunder Danmark (Norge innunder Danmark på slutten av 1300-tallet)

8. Den norrøne mennesket-idealet • Idealet bygger på den aristoteliske dydstenkningen – de islandske ættesagaene hadde altså røtter i den greske og romerske biografiskrivingen, særlig Svetonius – Are og Sæmund Frode, de første skriftlærde på Island var utdannet i Europa og hadde fått opplæring i gresk og romersk retorikk og historieskriving – på latin – ca. 1100. • Rettferdig • Modig • Måteholden • Gavmild • Venners venn, ikke uvenners venn • Hegner om ettermælet sitt • Beskytter æren • Oppfyller hevnplikten, men kan også gå i forhandlinger om bøter (selvbøter) • Lys og vakker, langt hår, sterkbygd, fine klær og smykker • Det er sammenheng mellom ytre og indre menneskelige egenskaper • I middelalderen er det mørke forbundet med det onde (her ser vi kanskje kimen til senere tiders rasisme, dyrkingen av den lyse ariske rase osv.

9. Det norrøne samfunnet var et klassesamfunn • Konge • Hirdmann • Skald • Gode (godordsmann/høvding) - biskop • Storbonde – kjøpmann - prest • Fri bonde – husmann, degn (klokker) • Leilending, løysing (gjort seg fri fra trelleriet), huskar, arbeidskvinne, fisker • Trell, trellkvinne, umage (veiking eller ungdom), underdegn

10. Utenfor samfunnet • Fredløs (lyst fredløs pga. (skjult) drap som man ikke har stått åpent frem med) • Skoggangsmann (en som lever som fredløs eller forbryter og farter fra sted til sted) • Lovløs • Trollmann • Seidemann (en som seider eller spår ondt) • Trollkvinne • Tigger og fantekjerring

11. Norrønt på 900-talet • Omtrentleg utbreiing av norrønt tidleg på 900-talet. Det raude feltet viser vestnordisk, det oransje austnordisk og det rosa gammalgutisk. Det grøne området viser utbreiinga av andre nærliggjande germanske språk.

12. Fargekart norrønt ca. 900 e.Kr.

13. Før det latinske alfabet og pergamentet Å risse runer

14. Strektegnede vikinger

15. Oppgjørets time Holmgang

16. Vikingene kunne seile • Råseil og nesten uten kjøl (ballast)

17. Det er mange nettsteder om vikinger: • http://home.online.no/~o-reim/ • www.sola.kommune.no/.../EIRIKRAUDE1.htm