Fra idé til realisert film

2. Fraidé til realisert film Janne Berge Regissør, manusforfatter og prosjektleder for dokumentarfilmen HØR PÅ MEG! (Seniorrådgiver i Bufetat, region sør)

3. Høsten 2008 • Master i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold Vinter 2010 • Studiemodulen Dokumentartekster for film og TV i - Inspirerte meg til å tenke masteroppgave som en dokumentarfilm Høsten 2012 • 4. september - Premiere på dokumentarfilmen HØR PÅ MEG!

4. Barneministeren på Facebook etter premieren: • I dag så jeg en utrolig viktig dokumentar om barnevernet: "Hør på meg!" av Janne Berge, som selv jobber i sektoren. En både rørende og opprørende film, fordi den viser hvor galt det kan gå når vi glemmer å snakke med de som skal være de aller viktigste, nemlig barna og ungdommene selv. Og rørende fordi den viser hvor bra det kan gå når de ikke blir glemt, når barna får informasjon, blir lyttet til og tatt på alvor. Takk til Hedda, Thomas og Russel som sto fram i filmen, Hedda kunne vi forøvrig lese om i A-magasinet på fredag.

5. Tilbakemelding fra et tidligere barnevernsbarn som nå er voksen • Jeg synes du har gjort en utrolig flott jobb med å lage denne filmen! Dette er et tema jeg lenge har ønsket at noen skulle belyse. Jeg ble derfor veldig glad da jeg så filmen og har lyst til å spre den til så mange som mulig. Jeg kjenner meg godt igjen i de temaene filmen belyser. Jeg har mange av de samme erfaringene som Hedda. Det er veldig viktige og alvorlige temaer som kommer frem på en veldig god måte. Flott at dere har valgt å ta med hva loven sier om ansvaret for barnevernet. Og videre å vise hvordan barnet opplever situasjonene samt høre ungdommene fortelle om det i ettertid. Dette gjør det veldig enkelt for andre som ikke er så kjent med barnevernet å sette seg inn i temaene også. Veldig bra! 

6. Hva filmen har ført til • Barnevernsarbeidere blir berørt og den åpner opp for erkjennelsen av behov for forbedringer • Barn og unges deltagelse og medvirkning enda sterkere på dagsorden i barnevernet • Oppreisning for Hedda og en hjelp for barn og unge som har liknende erfaringer • Jeg blir hørt og lyttet til • Døråpner for nye arbeidsoppgaver og utviklingsarbeid

7. Hva skal til ? • Idé • Noe du brenner for • Ønsker å endre og få oppmerksomhet om Film er godt egnet til å begeistre og bevege et publikum og kan bidra til å forme holdninger og meninger (Andrew Szepessy) Dokumentarfilmskaperen har gjennom filmens argument og fortelling en unik mulighet til å styre tilskuernes oppmerksomhet mot sitt budskap og fremstilling av virkeligheten (Bjørn Sørensen) • Gjennomføringsevne • Tid • Penger

8. Gjennomføringen • Prosjektplan med beskrivelse av filmens innhold –pitch - synopsis (Jannes stemme, http://jawbe.wordpress.com)

9. Prosjektplan/beskrivelse til HØR PÅ MEG! Pitch Hør på meg!er en 40 minutters dokumentarfilm om tre barnevernbarns traumatiske opplevelse når de blir hentet av barnevern og politi og plassert i fosterhjem og institusjon. De blir ikke spurt eller lyttet til før barnevernet bestemmer at de må flytte. Dette til tross for at barna har klare rettigheter og skal bli hørt i slike situasjoner. Gjennom barnas historier, får vi et trist innblikk i hvordan norsk barnevern fortsatt i 2010, svikter og nedprioriterer barnas rettigheter. En ekspert på betydningen av barns medvirkning og deltagelse er bekymret for hvordan barnevernet behandler barna. Myndighetenes festtaler om hvor viktig det er at de det gjelder tas med på beslutningene, glemmes ofte når barnevernet fatter sine akuttvedtak. Barnevernets oppfatning og syn på hvordan de følger loven og håndterer akuttsituasjoner og plasseringer til barnas beste, er fjernt fra barnas opplevelser. I siste del av filmen kommer barna og ungdommen med råd til barnevernet om hvordan de ønsker å bli hørt og spurt før barnevernet bestemmer hva som skal skje. Vi får se ulike måter å løse dette på i forskjellige situasjoner. Her er det flere nyttige tips å hente for voksne som skal snakke med barn om vanskelige ting. Hør på meg! er en sterkt og troverdig dokumentarfilm alle som arbeider eller skal arbeide i barnevernet bør se. Bakgrunn for prosjektet Det er stort behov for å rette fokus på barnas viktige stemmer og deltagelse i barnevernet. Fortsatt, i 2010, opplever mange barnevernsbarn at de ikke blir spurt og hørt før det gjøres alvorlig beslutninger for dem. Alle barn skal gjennom FNs Barnekonvensjon være sikret å bli hørt i forhold som berører dem. Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt. Barnekonvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991, og i 2003 ble den en del av norsk lov. For barn i barnevernet er denne rettigheten spesielt viktig. Det er ikke bare beslutningene som da blir riktigere og bedre for barna. Prosessen barna går igjennom ved å være deltagere og bli lyttet til, har også en viktig terapeutisk virkning. At barn kan påføres traumer ved plasseringer er blitt mer kjent. I situasjoner der barna må flyttes, er det spesielt viktig at de opplever seg sett og lyttet til. Barnevernsproffene er en gruppe på 24 ungdommer, fra 14 – 19 år, med lang erfaring fra å være i barnevernet. I 2009 la gruppen frem en rapport om sine opplevelser og erfaringer i barnevernet. Det er en sterk rapport som forteller oss at barnevernet har langt igjen før de oppfyller Barnekonvensjonen. Det er behov for å spre denne kunnskapen og endre barnevernsarbeideres holdninger på dette området. Fortsatt er det en utbredt oppfatning at barn trenger å skjermes fra informasjon og beskyttes fra for mye deltagelse. Det er også behov for konkrete råd og anbefalinger om hvordan barn kan involveres i vanskelige situasjoner gjennom eksemplifiseringer og god praksis. En dokumentarfilm om barnas stemme i barnevernet er et konstruktivt og viktig bidrag for å skape debatt, nye holdninger og bedre praksis! Presentasjon av prosjektleder Jeg er sosionom, utdannet i 1986, med 24 års erfaring fra barnevernsarbeid i kommunalt, fylkeskommunalt og statlig barnevern. Jeg har videreutdanning i ledelse og flere behandlings/terapiutdannelser. Siden høsten 2008 har jeg jobbet som seniorrådgiver i Fagutviklingsteamet, på regionkontoret i Bufetat (Barne-, ungdoms- og familieetaten), region sør. Høsten 2008 begynte jeg på studiet Master i faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold. Gjennom studiet er jeg blant annet utdannet i tekstskriving for dokumentarfilm og TV. Min masteroppgave skal være dokumentarfilmen HØR PÅ MEG! Barnevernet er en lukket, taushetsbelagt etat som tar hånd om noen av de mest sårbare barna våre. Det er viktig at de etiske utfordringene i denne type film blir godt ivaretatt. Å kjenne barnevernet fra innsiden, fagområdet og lovverket, er en styrke for filmens innhold, utvelgelse, fremstillingsform og etikk. Jeg ønsker ikke å stigmatisere barnevernet eller fyre opp under barnevernets dårlige rykte. Det fremmer ikke barna som trenger hjelp fra barnevernet. Barnevernet skal bli omtalt og behandlet med respekt og barnevernets viktige arbeid for barna skal også fremkomme. Filmen vil være innenfor sjangeren: Interaktiv/forklarende dokumentar, med en blanding av informasjon, intervjuer og rekonstruksjoner/ visualiseringer. Intervjuene av barna under 18. år, skal anonymiseres. Ungdom over 18. skal stå frem.

10. Samarbeid med Høgskolen i Telemark Barns medvirkning og deltagelse har vært et lite prioritert område i barnevernsforskning og barnevernsfaglig litteratur. Høgskolen i Telemark mener det er behov for å se på pensum, undervisningsinnhold og form vedr. brukermedvirkning i barnevernet. Praksisfeltet trenger kunnskap og metodeutvikling for å sikre at barnas stemme blir hørt. Høgskolen i Telemark, v/ førstelektor Randi Kroken og høgskolelektor Bergit Haugland, vil lage et undervisnings-opplegg om brukermedvirkning for studenter med utgangspunkt i filmen.To praksisstudenter fra barnevernspedagogutdanningen har deltatt i prosjektet høsten 2010 og to skal delta vinteren 2011. Høgskolen i Telemark har gjennom samarbeidsmidler støttet filmprosjektet med kr. 112.000,-. Målgruppe Filmen retter seg til ansatte i barnevern, politi og barn i barnevernet. Kommende barnevernarbeidere, studenter på høyskoler med barnevern-, sosionomutdannelse er også en viktig målgruppe for filmen. Samtidig er jeg er opptatt av at budskapet i filmen, barna og ungdommens stemmer, skal nå ut til et bredt publikum og være en vekker som skaper debatt. Disse barna fortjener oppmerksomhet. Dokumentarfilmen m/undervisningsmateriell skal benyttes på kurs og konferanser og formidles til undervisning på høgskoler. Filmen vil bli forsøkt vist i seriøse TV-kanaler som NRK eller TV2. Jeg skal også melde på filmen til aktuelle filmfestivaler som Tromsø Internasjonale Filmfestival, Eurodok i Oslo, Kortfilmfestivalen i Grimstad og Den Norske dokumentarfilmfestivalen i Volda. Budsjett/finansiering Filmregissør Arne B. Rostad har foretatt en budsjettvurdering. En 40 minutters dokumentarfilm er stipulert til ca. kr. 800.000,-. Jeg har i tillegg til midlene fra Høgskolen i Telemark fått kr. 650.000,- av Ekstrastiftelsen for helse og rehabilitering. Tilsammen har jeg nå kr. 762.000,- og filmen er realiserbar. Gjennomføring og tidsplan Mohammad Alayobi, fotograf og produsent i NRK og høgskolelektor i sosiologi Rønnaug Sørensen er mine veiledere. Regissør Arne B. Rostad skal bistå meg i regiplanleggingen og regigjennomføringen. Til filming, lydlegging og klipping, produksjonen av HØR PÅ MEG!, skal jeg benytte profesjonelle dokumentarfilm-fotografer og/eller et produksjonsselskap som har erfaring fra dokumentarfilm med barn og ungdom og kan vise til høy kvalitet i sine produksjoner. Jeg har sendt en forespørsel til ca 25 barnevernsenheter/tiltak, institusjoner og statlige fosterhjem, om å få intervjue barn fra 7 – 18 år som bor i tiltakene. Intervjuene handler om hvordan barna opplevde å bli hørt da de ble plassert. Barna anonymiseres og deres identitet skal ikke fremkomme. Så langt har jeg intervjuet 6 barn/ungdom. Jeg har hatt samtale med Landsforeningen for barnevernsbarn og Barnevernsproffene, samt filmet en brukerkonferanse i regi av barnevernsproffene. I tillegg har jeg hatt samtaler med to barnevernvakter, i Tønsberg og Oslo, og intervjuet tre barneverntjenester i Vestfold. Jeg skal også intervjue spesialister og forskere på barns medvirkning og deltagelse. Deler av filmens innhold skal baseres på disse samtalene og intervjuene. Videre tidsplan Vinter/vår/sommer 2011: Finne frem til aktuell forskning/ litteratur og intervjue spesialister/forskere på barns medvirkning og deltagelse. Fortesette intervju av flere barn og ungdom. Kontakte/vurdere profesjonelle filmfotografer/ produksjonsselskap og inngå avtaler. Foreta filmopptak, intervjuer, isenesette og filme rekonstruksjoner av hendelser. Gjøre utvelgelse, klipping og lydlegging. Etablere referansegrupper bestående av barnevernsbarn, barnevernsansatte og lærerer og studenter fra Høgskolen i Telemark. Prøve ut filmen i referansegruppene. Utarbeide en undervisningspakke med utgangspunkt i filmen i samarbeid med Høgskolen i Telemark Høst 2011: Ferdig film for distribusjon til TV- kanaler, barneverntjenester i kommunene, Barne-, ungdoms- og familieetaten og de organisasjonene som har støttet prosjektet. Prøve ut undervisningspakken ved Høgskolen i Telemark. Vinter/vår 2012: Melde på filmen til aktuelle filmfestivaler. Tilby/selge filmen med undervisingspakken til alle Høgskoler som har sosionom-, barnevern- og politiutdanning. *** Med vennlig hilsen Janne Berge

11. Synopsis til HØR PÅ MEG! Form: Interaktiv/forklarende dokumentarfilm, en blanding av intervjuer og rekonstruksjoner/visualiseringer. Lengde: 40 minutter Målgruppe: Offentlige myndigheter, ansatte i barnevern, politi, barn i barnevernet, studenter på aktuelle høgskoler og andre yrkesgrupper som jobber med barn og ungdom. Åpningen er en rekonstruksjon av en dramatisk situasjon en pike på rundt 8 år opplever. Først hjemme med en rusa mor, og så når politi og barnevernvakt kommer og henter henne. Hun blir ikke spurt eller hørt før hun plasseres i et beredskapshjem. I neste sekvens ruller Barnekonvensjonen artikkel 12, i verbaltekst, over pikens triste ansikt og leses av voice-over. Neste klipp er en lydløs formidling om at alt som fremkommer og fortelles om i filmen er fra virkeligheten. Det vises et kort, autentisk opptak fra en presentasjon til Barnevernsproffene. Vi blir nærmere kjent med en av deltagerne, en jente på 18 år som står frem og forteller om sine traumatiske opplevelser, da hun ble lagt i bakken, påsatt håndjern og tvangsflyttet, 13 år gammel. Situasjonen rekonstrueres. Etterfulgt av informasjon om barnas lovfestede rettigheter (barnevernsloven) til å bli spurt og hørt fra de er 7 år. En gutt på 13 år forteller sin historie om da han ble tvangsplassert på en akuttinstitusjon. I intervju forteller barnevernsmyndigheter og ansatte om hvordan de etterlever loven. Utsagn fra ungdommer som har blitt hentet og flyttet av barnevernet presenteres som ”kanonskudd” underveis i intervjuene: Jeg var veldig redd, du føler deg så liten når du ikke får vite no. Ingen i barnevernet har prøvd å bli kjent med meg, de har bare flyttet meg rundt som en mappe. De fleste gangene har jeg ikke fått vite at jeg skal flytte før de har vært på døra mi. Det typiske er at politiet har kommet, jeg har ikke fått varsel og politiet har heller ikke gitt meg informasjon. Jeg har fortsatt mareritt om natten om dette. (kilde: Rapport, Barnevernsproffene) Opptakene av rekonstruksjonene/barnas fortellinger vises til barnevernsansatte som gis anledning til å komme med sine synspunkter og kommentarer. En ekspert på betydningen av barns medvirkning og deltagelse uttaler seg. I siste del av filmen kommer barna og ungdommen med konkrete råd til barnevernet om hvordan de ønsker å bli hørt i ulike situasjoner og hvordan de negative erfaringene kunne blitt annerledes og gitt mindre vonde opplevelse. Deler av åpningssekvensen er den samme som i del 1, men nå snakker og lytter barnevernet til barnet og situasjonen får et annet utfall. Barnevernsproffene forteller om hvilke forbedringer de har sett og opplevd etter at de begynte sitt arbeid. Dramatiseringer og visualisering av hva barna og ungdommen mener ville gjort de omtalte negative opplevelsene bedre. I slutten av filmen vises noen autentiske eksempler fra god praksis. I epilogen en rulletekst, lest av et barn og en ungdom, som sammenfatter fremkomne forbedringsforslag og råd fra barna.

12. Videre gjennomføring: • Søknader om økonomisk støtte • 4 praksisstudenter fra Høgskolen i Telemark Høsten 2010 og våren 2011. Var med på en del av intervjuene med barna og ungdommene, barneverntjenestene og barnevernvaktene (Forskningsarbeid)

13. Finne frem til riktige/gode profesjonelle filmfotografer, en prøvelse for en amatør i filmbransjen Min styrke: Er en barnevernsarbeider selv og kan feltet + satt på pengene!

14. Arbeidsprosessen • Analysere andres filmer • Litteratur • Forarbeid – research (undersøkelse og intervjuer) • Veiledning • Etikk

15. Manusarbeide Dokumentarmanus blir vanligvis ferdige først etter redigeringsprosessen og de endelige valgene er gjort. Szepessy mener at dokumentarer trenger en plan eller opptaksstrategi, men manusskissen blir mest forhåpninger og gjetninger. Først etter opptakene og under redigeringen er tiden inne for å skrive manus, og det mest hensiktsmessige er en form for etterskrift. Jeg valgte til slutt ett tvåspaltsmanuså dele manussiden i to deler med situasjonsbeskrivelse/ bildebeskrivelse på venstre side og innhold/sitater/fortellerstemmen på høyre side. • Dramaturgi og fortellerstruktur • Filmens stemme – stil, billedbruk, musikk, lyd Filmens stil og uttrykk, måten handlingen vises frem på, er en viktig dimensjon for hvilke tanker og følelser som fremkalles hos tilskuerne. Jeg ønsket at budskapet i filmen skulle berøre seerne, slik jeg ble berørt da jeg snakket med barna og ungdommene. Derfor ble filmens uttrykk, stil og tempo viktig. • Publisering – Lansering A-magasinet , Litteraturhuset

16. Behov for et forord til filmen – ble laget etter responsen på premieren 4. september 2012.