RETTSKRAFT

1. RETTSKRAFT Jo Stigen, Oslo, 30. april 2019

2. § 50. En dom er rettskraftig når den er vedtatt av partene eller fristen for anke er utløpt. Er anke erklært, blir dommen rettskraftig når saken er endelig avgjort i høyere instans. […]

3. § 310. Fristen for anke er to uker fra den dag dommen er avsagt. […] • Positiv rettskraft: Dommen kan fullbyrdes • Negativ rettskraft: Samme forhold kan ikke gjøres til gjenstand for ny straffeforfølgning

4. § 51 første ledd. Reises ny sak om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise saken av eget tiltak. • Mens saken verserer for en domstol, skal samme sak avvises ved en annen domstol pga. Litispendens

5. Rt. 1947 s. 733: Tiltalte dømt i 1944 etter strl. § 193. I forvirringen under krigsevakueringen og avbrenningen av Finnmark kom rettsboken og domsprotokollen bort, og det lyktes ikke å finne noe eksemplar av dommen. Statsadvokaten påanket dommen til opphevelse for å avverge en fremtidig innsigelse om res judicata ved en eventuell ny behandling av saken. 

6. «Et tilfelle som det her foreskrevne ligger i det hele tatt utenfor straffeprosesslovens regler. Jeg er enig i at saken må kunne innbringes til ny behandling for herredsretten når dette er den eneste måte hvorpå man kan skaffe grunnlag for straffullbyrdelsen.» 

7. «Jeg finner imidlertid ikke at det er nødvendig å oppheve dommen for å komme til dette resultat. Jeg antar nemlig at en dom hvis innhold ikke kan bevises med sådan sikkerhet at den kan fullbyrdes ikke kan være til hinder for at ny dom avsies.»

8. NB: Gjenåpning er noe annet enn ”dobeltbehandling”(og gjelder jo nettopp samme forhold) • Behandles nærmere etterpå

9. Sammenlikn «samme krav» i § 51 med «samme forhold» i § 38 • Problem at vurderingen er ulik i § 38 og § 51 • Særlige vanskeligheter ved fortsatt forbrytelse ogidealkonkurrens • Idealkonkurrens: Kan en side ved handlingen som ikke er dekket av den første saken, gjøres til gjenstand for ny sak?

10. Rt. 1980 s. 360: Mann tiltalt etter vgtrl. § 3, jf. § 31, etter en bilulykke hvor en passasjer var avgått ved døden. Under hovedforhandlingen tok rettens formann opp spørsmålet om forholdet skulle subsumeres under strl. § 239 [nå § 275]; men tiltalen ble ikke endret, og den møtende aktors påstand var utelukkende basert på vgtrl. § 31, jfr. § 3. 

11. Retten dømte etter straffeloven § 239. Domfeltes anke over saksbehandlingen ble under dissens (4-1) tatt til følge. Flertallet fant at retten hadde dømt tiltalte for et forhold som rettslig sett var av en annen karakter enn det tiltalen gjaldt. Uttalt at påtalemyndigheten måtte ta stilling til om ny sak skulle reises etter strl. § 239. 

12. Altså: En tiltale etter vegtl. § 3 ga ikke rom for domfellelse etter § 239, samtidig som en domfellelse etter vgtrl. § 3 ikke utelukket ny sak etter strl. § 239. • Vesentlig poeng: Når § 38 hindret retten i å dømme etter strl. § 239 (ikke samme forhold), kunne påtalemyndigheten til gjengjeld reise ny sak etter § 239 uhindret av § 51 (ikke samme krav)

13. Nærmere om «dobbeltstraff» • EMKs protokoll 7 artikkel 4 (Nedenstående bygger på Holmboes og Jahres artikkel «Dobbeltstraff er ikke enkelt - Gjentatt straffeforfølgning etter Den europeiske menneskerettskonvensjons protokoll 7 artikkel 4 en oppdatering» i Lov or rett 4/2011)

14. Enhver sak må ha en ende; en side både til forutberegnelighet og rettssikkerhet. EMKs protokoll 7 artikkel 4: «1. No one shall be liable to be tried or punished again in criminal proceedings under the jurisdiction of the same State for an offence for which he has already been finally acquitted or convicted in accordance with the law and penal procedure of that State.»

15. Flere vilkår: • Personenmå være den samme i begge saker (ikke f.eks. ham personlig + hans aksjeselskap) • Personen skal være «acquitted or convicted» i den første saken. Det kreves altså at det er truffet en realitetsavgjørelse. Ikke hvis sak 1 er avvist eller henlagt … 

16. Beskytter ikke bare mot ny domfellelse, men mot en ny forfølgning. Det er altså krenkelse selv om sak 2 ender med frifinnelse • Bare innen samme lands rettssystem. Utlevering til et annet land på grunn av en straffbar handling rammes ikke selv om det andre landet vil straffeforfølge for samme handling (men en vurdering …)

17. Det har ikke betydning om en straffesak eller forvaltningssak som regnes som straff etter EMK kommer først. Dermed har P7-4 et svært vidt nedslagsfelt • De mest omstridte vilkårene har vært «straff» og «samme forhold»

18. Nærmere om Zolotukhinv. Russland(EMDsstorkammer 2009) • Zolotukhin hadde ulovlig tatt med sin venninne inn på militært område. De to ble kjørt til en lokal politistasjon hvor Z skjelte ut de ansatte. Deretter ble Z fremstilt for en major, som skulle skrive rapport om forholdet, og Z skjelte ham ut. Og under transport til en politistasjon, truet Z med å drepe majoren.

19. Samme dag ble Z ilagt tre dagers arrest (administrative detention) for «krenkelse av den alminnelige orden» etter en bestemmelse som rammet «obskøne offentlige ytringer», «fornærmende atferd mot andre» og «andre handlinger som forstyrrer den alminnelige orden» (sak 1) • Det faktiske grunnlaget var munnbruk overfor polititjenestemenn og forstyrrende atferd på stasjonen.

20. I sak 2 ble det tatt ut ordinær tiltale for blant annet vold mot offentlig tjenestemann og for å ha tjenestemannens utførelse av tjenesten. Handlingene fant sted dels på det første kontoret og under kjøreturen mellom de to stedene • Z ble i sak to dømt etter tre tiltalepunkter

21. EMD om «straff»: • Legger vekt på formålet med regelen; om det er pønalt, er det et viktig moment • Ikke avgjørende hva staten kaller reaksjonen (f.eks. «militær arrest» eller ordinær «straff», eller for den saks skyld ”tilleggsskatt”)

22. EMDsstorkammeroppsummerer sitt syn på kriteriet «samme forhold»(offence) slik: “… Article 4 of Protocol No. 7 must be understood as prohibiting the prosecution or trial of a second ‘offence’ in so far as it arises from identical facts or facts which are substantially the same.” 

23. “[F]acts which constitute a set of concrete factual circumstances involving the same defendant and inextricably linked together in time and space […].”

24. Det dramatiske med Zolotukhin-dommen: Før Zolotukhin-dommen var det både i norsk rett og i EMD-praksis lagt til grunn at man sto overfor samme forhold bare der det både var faktisk og rettslig identitet. Dette ble endret med Zolotukhin-saken. Etter denne er det kun spørsmål om faktisk identitet • Dermed avviker noen tidligere norske HR-avgjørelser fra gjeldende rett i dag

25. Rt. 2006 s. 1409: Høyesterett la avgjørende vekt på at bestemmelsene om ordinær tilleggsskatt og straff hadde forskjellig skyldkrav og forskjellig formål. Etter Zolotukhin kan begrunnelsen ikke opprettholdes. Tilleggsskatt sperrer for etterfølgende straffesak (og omvendt) så lenge begge forfølgningene bygger på samme opplysningssvikt.

26. Rt. 2006 s. 862 Tiltalte hadde borttatt gjenstander fra en leilighet. Han ble først tiltalt for grovt tyveri, subsidiært heleri. Han ble frifunnet fordi retten fant at han i stedet var skyldig i medvirkning til forsikringsbedrageri (sammen med huseieren). (Forsikringsbedrageri var et annet forhold enn tyveri/heleri, og retten kunne derfor ikke dømme ham for dette i den saken.) 

27. Han ble deretter tiltalt for forsikringsbedrageri. Høyesteretts fant at tiltalen i sak 2 bygget på det samme faktum, men at straffebudet mot forsikringsbedrageri beskytter andre interesser enn straffebudene mot tyveri og heleri. Straffesaken kunne derfor fremmes uhindret av rettskraftregelen i § 51. 

28. Den tiltaltes faktiske handlinger var de samme i de to sakene, selv om hans subjektive motivasjon og kunnskap var annerledes. Begrunnelsen for å fremme sak 2 kan vanskelig opprettholdes etter Zolotukhin

29. Rt. 2005 s. 1430 En dom for overtredelse av vgtl. § 3 (uaktsom kjøring) sperret ikke for ny sak om kjøring i påvirket tilstand ved samme anledning, jf. vgtl. § 22. Avgjørelsen bygger på at handlingsnormene i de to bestemmelsene ikke inneholder de samme hovedelementer. Neppe uttrykk for gjeldende rett etter Zolotukhin.

30. Det avgjørende mht. «samme forhold» er altså om • Sakene i hovedsak bygger på de samme fakta, mht. bl.a. nærhet i tid og sted • Sml. f.eks. sak om hhv. voldtekt og incest

31. Zolotukhin-saken har ført til betydelige endringer for norsk «sanksjonsrett» • Det viktigste er at forvaltningsinngrep mot borgerne kan hindre påtalemyndigheten i å reise straffesak – og omvendt • Vårt tradisjonelle system med sanksjoner i to spor (forvaltning og straffeprosess) består, men er blitt vesentlig modifisert: Myndighetene må langt på vei velge spor.

32. NB: Forholdet mellom rettens kompetanse etter strpl. § 38 og regelen om rettskraft i § 51 kan skape et tomrom som kan gi straffrihet • Hvis man ikke tar med sider ved forholdet i sak 1, er man forhindret i å reise en sak 2 basert på samme faktiske forhold