Nå hadde han oppdaget King Kong-bøkene i bokhylla,

25. Nå hadde han oppdaget King Kong-bøkene i bokhylla, og side etter side flagret ned på senga, revet over på midten. «Bøkene mine,» hylte Anton, «jeg har kjøpt dem for lommepengene mine.» Med ett stanset vampyren — et fornøyd smil viste seg på ansiktet hans. «'Dracula'» ...» leste han halvhøyt, «yndlings­boka mi!» Han så på Anton med strålende øyne. «Kan jeg få låne den en gang?» «Jada, men jeg

26. må få den igjen.» «Selvfølgelig.» Glad stappet han boka inn under kappen. «Forresten, hva heter du egentlig?» «Anton. Og du?» «Rydiger.» «Rydiger?» Anton holdt nesten på å le høyt, men han stanset i siste øyeblikk. Han ville ikke gjøre vampyren rasende en gang til. «Det er et pent navn,» sa han. «Synes du?» spurte vampyren. «Ja, og så passende.» Vampyren så svært smigret ut. «Men Anton er også et fint navn.»

27. «Det synes jeg slett ikke,» sa Anton, «på skolen ler de alltid. Men far heter Anton, forstår du.» «Å, ja.» «Og bestefar het også Anton. Akkurat som om det interesserer meg.» «Egentlig syntes jeg at Rydiger var et dumt navn før,» sa vampyren. «Men jeg har vennet meg til det.»«Ja en venner seg til det,» sukket Anton. «Si meg, er du ofte alene hjemme?» spurte vampyren. «Hver lørdag.»«Og du er slett ikke redd?» «Joda.»

28. «Jeg også. Særlig når det er mørkt,» sa vampyren. «Far sier alltid: «Rydiger, du er ingen vampyr, du er en reddhare!» » De så på hverandre og lo. «Er faren din også vampyr?» spurte Anton. «Selvfølgelig!» sa vampyren. «Hva trodde du?» «Og moren din også?» «Naturligvis. Og søsteren og broren min og bestemor og bestefar og tante og onkel...» «Hjelp,» ropte Anton, «hele familien din?» «Hele familien min!» sa vampyren stolt.

29. «Familien min er helt normal,» sa Anton trist. «Far jobber på kontor, mor er lærer, jeg har ingen søsken — da kan du tenke deg hvor kjedelig det er hos oss.» Vampyren så medlidende på ham. «Hos oss skjer det alltid noe.» «Hva da? Kan du ikke fortelle noe!» Endelig skulle han få høre en ekte vampyrhistorie. «Ja vel,» hvisket vampyren. «Det var sist vinter. Du kan ikke forestille deg hvor kaldt det var. — Vi våkner altså, og den ekle sola har akkurat

30. gått ned. Jeg er fryktelig sulten og vil skyve kistelokket til side, men det rikker seg ikke! Jeg slår med nevene mot det, jeg sparker med føttene - men ingenting hjelper! Og jeg hører hvordan slektningene mine i gravene rundt meg sliter seg fordervet. Og tenk deg: det gikk to netter før vi greide å åpne kistene! Da begynte det endelig å bli mildere, og med de aller største kraftanstrengelser greide vi å få opp lokkene.

31. Vi hadde nesten sultet i hjel! Men det er ingenting mot det som hendte med den nye kirkegårdsvokteren. Vil du høre om det også?» «Klart det!» «Det var en ...» begynte vampyren, så avbrøt han seg selv. «Hører du ingenting?» hvisket han. «Jo,» sa Anton. En bil nærmet seg og stanset. Bildører slo igjen. «Foreldrene mine!» ropte Anton forskrekket. Med ett hopp satt vampyren i vinduskarmen. «Og hva med boka mi?» spurte Anton.

32. «Når ...» Men vampyren hadde alt foldet ut kappen sin og svevde av sted, en mørk skygge foran den lyse månesigden. Raskt trakk Anton gardinet for og krøp ned under dyna. Han hørte at entrédøra ble låst opp og at faren sa: «Der kan du se, Helga. Alt er stille.» Bare noen sekunder senere sov han. Samme natt hadde Anton en drøm: Han var alene på en uendelig slette, og han løp! Ingen steder kunne han se spor etter mennesker eller

33. hus. Det var ingen gater eller veier, bare et par forkrøplete trær strakte de tørre greinene sine mot den svarte himmelen. Kjempestore kratre gapte i jorda som var dekket av aske og grus. Overalt lå det knokler, lysende, store knokler, og idet han løp forbi, skjønte Anton full av gru hva slags skjebne som ventet ham! Og mens han løp, merket han plutselig at et eller annet hadde begynt å følge etter ham! Noe var i hælene på

34. ham, og han våget ikke engang å snu seg. Pustende og pesende kom det stadig nærmere. Bare et par meter skilte det fra Anton. Da så han et fjell foran seg. Hvis han greide å komme dit, var han reddet! De uhyggelige skrikene til forfølgeren ble høyere. Han merket alt den varme pusten til uhyret i nakken. Enda en gang samlet Anton alle sine krefter og løp - men forgjeves! Med et skrik ramlet han i bakken og ble liggende ubevegelig med

35. øynene hardt igjen. Nå nå måtte uhyret ha nådd ham igjen. «Hei, Anton», det var en kjent stemme som knirket dystert. «Du løper som om du har den onde selv i hælene!» Så hørte Anton en nifs og drønnende latter, og det var sannelig den vesle vampyren som satt på huk ved siden av ham. De kraftige hvite tennene hans lynte. «Jeg ville bare fortelle deg historien om den nye kirkegårdsvokteren,» sa han og lo.

36. «Å, den,» sa Anton og børstet forlegen støvet av buksa. «Da begynner jeg altså,» sa vampyren, «det var en fredag, og denne fredagen var nettopp den trettende!» Lenger kom han ikke, for i sam­me øyeblikk ble han avbrutt av en stemme. «Anton, du må stå opp og spise frokost,» ropte faren. «Jada,» knurret Anton søvnig. «Hva mener dere egentlig om vampyrer?» spurte Anton da han satt ved frokostbordet og smurte honning på brødskiva.