Arbeidslivets behov og utdanningssystemets utforming

1. Håkon Høst Arbeidslivetsbehovogutdanningssystemetsutforming YrkesfagligkonferanseTysværtunet 18. oktober 2012

2. Hva skal dette handle om? • Hvilke fagkategorier utdanner vi for i dag og hva er behovet i fremtiden? • Om utviklingen av det norske yrkesutdanningssystemet • Om hvordan utdanningene har vært dimensjonert: er det arbeidslivets behov eller elevenes ønsker som har styrt? • Hva betyr endringene gjennom Reform 94 og Kunnskapsløftet? • Om utfordringene vi står foran når det gjelder å bestemme, i den grad vi kan bestemme, hva slags utdanninger vi skal satse på.

3. Det var enklere før….. • Det vi i dag kjenner som fag og yrker med utdanning på videregående nivå har en kort utdanningshistorie i Norge • Ikke så fryktelig lenge siden det vanlige var at bedriftene rekrutterte ungdom rett inn uten noen forkunnskap og ga de opplæring (det skjer jo enda i stort monn) • I deler av arbeidslivet vokste det fram bedriftsoverskridende fag, noen med utgangspunkt i de gamle håndverkslaugene, noen i industrien • I andre deler av arbeidslivet vokste det fram andre typer yrkeskategorier med opplæring knyttet til bestemte sektorer • I atter andre var (og er) opplæringen bedriftsintern og ofte tilfeldig

4. Utdanninger utenfor bedriftene • På slutten av 1800-tallet fikk vi de først søndags- og kveldsskoler, beregnet for arbeidere med jobb • Dernest kom det forkurs og yrkesskoler uavhengig av ansettelse • Et broket system av yrkesutdanninger og –opplæringer vokste etter hvert fram • Ulike lengder, opptakskrav og pensum gjorde forbindelser og overganger mellom skoleslagene vanskelig

5. Dimensjonering: Fra plan til søkerstyring • Første utdanningsplanlegging etter krigen: ”Planøkonomi”: prognoser for bilsalg bestemte antallet mekanikere vi trengte lære opp • Men søkningen vokste raskere enn prognosene på alle områder • Dessuten svært komplisert å lage prognoser for arbeidskraftbehovet på alle områder • Den demografiske utviklingen og elevenes valg viste seg faktisk som et bedre styringsparameter og ble retningsgivende for dimensjoneringen av skolene

6. Et felles system for videregående opplæring • Steen-komiteen av 1965: Ett, integrert videregående system bygget på allmennskolens prinsipper • Schønberg-utvalget foreslo brede, bransjevise innganger for å forberede ungdommen på et omskiftelig arbeidsliv • Det ble en felles videregående skole, men med særegenhetene i de enkelte fagområder ble beholdt • Med unntak av maskin og mek (1958), helse og sosial, handel og kontor, beholdt hvert fag stort sett et eget kurs i videregående

7. I realiteten tre ungdomsinnganger i arbeidslivet • Ungdom som gikk rett ut i arbeidslivet • Ungdom som gikk via yrkesskolen og ut i arbeidslivet, enten som spesialarbeidere eller lærlinger • Ungdom som ble lærlinger uavhengig av skolen. Lærlingordningen var fram til 1980-90-tallet ikke en del av det felles systemet for videregående opplæring

8. Økte belastninger på utdanningssystemet • Så sent som i 1975: Hver tredje rett fra grunnskolen til jobb • Ungdomsledighet handlet om mangel på arbeid – ikke mangel på utdanningsplasser • Etter hvert søkte stadig større deler av kullet til videregående • I tillegg førte arbeidsledigheten på 1980-tallet mange eldre ungdommer tilbake skolen • Den demografiske utviklingen som styrte dimensjoneringen av grunnskolen, var ikke mulig å bruke for videregående, og noen grep måtte tas

9. Opptakten til Reform 94 • Ungdomsledigheten som fra 1970-tallet og utover rammet hele den vestlige verden førte diagnosen TINA (there is no alternative) • Ungdom under 20 år ble ikke lengre ansett å ha noen plass i arbeidslivet, og alle måtte i utdanning • Ble (litt for kjapt?) overført til norske forhold • Nå skulle hele ungdomskullet gjennom 12 års utdanning før de kunne slippes ut i arbeidslivet • Det måtte lages ny struktur, plan og opptaksregler ut fra det

10. Reform 94-strukturen • Tilbake til plan-regime • Videregående opplæring ble forbeholdt ungdom 16-19 • Voksne ble skjøvet ut • Standardisering av yrkesutdanningene med 2+2-model og fagopplæring i alle sektorer • Lærlingordningen koplet på skolen, som dermed måtte dimensjoneres ut fra tilgjengelige læreplasser i de ulike fag; ikke enkelt med 90 vg2-kurs og nesten 200 fag

11. Mismatch • Reform 94 ble langt på vei oppfattet som et løfte om at nå skulle all ungdom kunne velge mellom yrkesutdanninger i skole rettet mot alle områder i arbeidslivet, og dernest få læreplass i dette • Det ble brukt en rekke virkemidler for å få bedriftene til bare å rekruttere lærlinger fra skolen. Dermed forventet de selvsagt også å få tilbud om lærlinger • Fylkeskommunenes suksesskriterium var langt på vei hvor mange som fikk sitt førstevalg innfridd • I den andre enden var det dessverre ofte ikke en læreplass • Ungdom ble stående uten læreplass, og mange bedrifter uten lærlinger

12. ”En mur mot arbeidslivet” • På sentralt politisk hold ble dette oppfattet å være forårsaket av en for stiv struktur. Ikke en port mot arbeidslivet, men en mur • Løsningen måtte ligge i langt bredere kurs. Da fikk elevene flere fag å velge mellom og bedriftene flere lærlinger å velge blant • Etter flere runder med opplæringsrådene ga få resultater: ingen fag ville gi fra seg sine Vg2-kurs • Løsningen ble å etablere nye og bredere opplæringsråd • I disse ble motstanden mot brede kurs samordnet bort

13. Fagene ble underordnet i ny struktur • I den nye strukturen som kom med Kunnskapsløftet var de aller fleste fagspesifikke kurs borte • Spesialisering måtte eventuelt gjennomføres i prosjekt til fordypning, men det var ikke noe krav • For mange av fagene var det høyst uklart hva elevene nå hadde vært gjennom i skolen • Dette førte igjen til krav om et system for gjennomgående dokumentasjon

14. KL erfaringer • NIFU har sett særlig på gjennomføring i den nye strukturen etter Kunnskapsløftet. Dette er hva vi finner: • De brede kursene har heller ikke avskaffet mismatchen • Elevene velger som før – bedriftene rekrutterer som før • De som ikke fikk lærlinger før KL, får det heller ikke nå • De som fikk for mange, får fortsatt for mange • Av de som søker læreplass er det fortsatt ikke mer enn rundt 70 prosent av søkerne som kommer i lære • Stadig flere hopper av yrkesfag for å ta påbygging til studiekompetanse • Gjennomføringen er ikke bedre i den nye strukturen • Mange bedrifter er misfornøyd med at lærlingene kan mindre fag

15. Næringslivets behov eller elevenes ønsker? • Det diskuteres ofte om vi bør legge mest vekt på elevenes ønsker om utdanning eller næringslivets behov • Og det er ulikheter mellom fylkene når det gjelder politikk her • Rogaland er kjent for å være tøffere på å dimensjonere etter arbeidslivets behov • Andre fylker kjent for å legge mer vekt på elevenes ønsker • Men forskjellene er ikke så veldig store

16. Utdanningssystemet avspeiler yrkesstrukturen • Den halvparten som velger yrkesfag velger mellom disse programmene: • Naturbruk • Teknologi og industriell produksjon • Elektrofag • Bygg- og anleggsteknikk • Service og samferdsel • Restaurant - og matfag • Medier og kommunikasjon • Helse og sosial • Design og håndverk

17. Sysselsettingsstrukturen i Norge (etter SSB)

18. Sysselsettingsstruktur og skolestruktur • Primærnæringer • Industri, kraft, bergv. • Bygg og anlegg • Varehandel og bil • Transport og lager • Hotell og restaurant • Informasjon/ kom. • Helse og sosial • Private tjenester • Finans og forsikring • Offentlig administr. • Undervisning • Naturbruk • Teknologi/industriell prod • Bygg- og anleggsteknikk • Elektrofag • Service og samferdsel • Restaurant - og matfag • Medier og kommunikasjon • Helse og sosial • Design og håndverk

19. Dimensjoneringen kan endre lite • Utgangspunktet er elevenes valg • Men elevenes valg skjer innenfor klare rammer • Sosial bakgrunn • Skolene og deres forankring i lokalt næringsliv • Med lærere gjerne fra det samme næringsliv og fra fagene • Utstyr med utgangspunkt i fagene • Endringer skjer, men bare gradvis

20. Lærlingordningen et effektivt styringsredskap • I den grad det dimensjoneres etter arbeidslivets behov dreier det seg egentlig om å dimensjonere etter tilgang på læreplasser • Fordi norske bedrifter har tradisjon for å se på lærlinginntak som rekruttering, er dette et ganske effektivt • Det gir et veldig direkte signal inn til elevene om hva det er behov for • Det har lenge vært et mål at bedriftene skal ta inn et overproporsjonalt for å sikre alle læreplass • Blir dette praksis, utsetter man mismatchen til etter at lærlingene er ferdig opplært, som for eksempel i Tyskland hvor Opel i en periode var det selskapet som ansatte flest bakere

21. Fagopplæring bare i en del av arbeidslivet • Selv om fagopplæringen i prinsippet omfatter alle sektorer av arbeidslivet, vet vi at realiteten er en annen • Det er i stor grad bare i de tradisjonelle håndverks- og industribransjene a rekrutteres dett hovedveien inn går via lærlingordningen • I andre bransjer har man i stor grad fortsatt å rekruttere på andre måter. I helse og sosial (helsefagarbeider f.eks.) rekrutteres det fortsatt mest voksne ufaglærte, mens i varehandelen også ufaglærte, oftere ungdom.

22. Langt flere til studiespesialiserende • Det er omtrent 50-50 fordeling yrke og allmenn når ungdom starter på videregående • Blant de som kommer ut i den andre enden er det nær 80 prosent som har studiespesialiserende • Dette skyldes i stor grad den store økningen i påbygging til studiekompetanse • Dette gjør det selvsagt enda vanskeligere å dimensjonere systemet, samtidig som det er et varsko om synkende attraktivitet for fagene

23. Fra «hva trenger vi» til «hvordan skape interesse for fagene» • Slik sett avgjør ungdommer i stor grad gjennom sine valg om yrkesutdanningene skal få elever og lærlinger • Derfor handler det i Norge i dag ikke så mye om å styre etter hva vi trenger, som å skape interesse for fagene • Vi kan f. eks. gjerne si at flere ungdommer må søke helsearbeiderfag, fordi det er behov. • Men når ungdom tilbys små deltidsstillinger i pleie og omsorg, lite faglige utviklingsmuligheter og bare jobb i eldresektoren, så skjønner jeg godt at de velger påbygging for heller å bli sykepleiere

24. Innvandringen • Vi får stort sett den arbeidskraften vi trenger, og i stadig større grad gjennom innvandring

25. EU/OECD: tilbake til plan? • Internasjonalt ser vi nå en tendens til dreining mot å ta i bruk prognoser og framskrivninger av arbeidsmarkedet • Jeg tror dette kan forklares delvis ved sammenbruddet i den mer forutsigbare industrisamfunnet, dels ved den store ungdomsarbeidsledigheten vi nå ser i Europa • Dette er prognoser på et veldig overordnet nivå, og som derfor ikke er så anvendelelige på det nasjonale eller lokale nivået. • Den norske input’en kommer fra SSB

26. Prognoser om arbeidslivets behov i Norge • SSB- framskrivninger mot 2030 • Basert i hovedsak på ekstrapolering av utdanningstilbøyelighet • I tillegg makroøkonomiske modeller • Større forskyvninger mellom sektorer

27. Hva sier framskrivningene • Fortsatt behov for økning med folk med høyere utdanning • Dernest folk med videregående yrkesutdanning • Færre med bare grunnskole • Vi trenger flere innenfor helse og omsorg, i annen tjenestesektor, flere i bygg og anlegg og fortsatt behov for mange fagarbeidere i industri.

28. Naturalisering av prognoser • Prognoser, jo mer abstraherte de er, dess større vekt tillegges de • Naturaliseres eller oppfattes som vitenskapelige mål. • I realiteten basert i hovedsak på ekstrapolering av trender, særlig om utdanningstilbøyelighet. • Prognoser fanger ikke opp innovasjoner og trendskifter, heller ikke endringer i styrkeforhold mellom ulike interesser

29. Tas i bruk av ulike aktører ut fra egen interesse • Bransjer som vil fremme sitt behov for rekruttering • Yrkesgrupper som vil fremme sin betydning på bekostning av andre • Utdanninger som vil ha mer ressurser • Myndighetene som ønsker å få ned frafallet i utdanningene • Med alle disse motforestillinger : • Arbeid med prognoser og framskrivninger også virke bevisstgjørende og mobiliserende, f.eks. på behovet for opplæring og læreplasser • Dessuten er jo dette også noe som bidrar i den informasjonen ungdom gjør sine valg innenfor

30. Tre tendenser i Norge og internasjonalt • Lærlingordninger i vinden: I Norge og andre land har det vært en vending mot å ta arbeidslivet mer i bruk som opplæringsarena, for derigjennom også å komme tettere på arbeidslivets behov. • Yrkesutdanningene gjøres mer generelle, og koples på ulike måter til allmennutdanningen og muligheter for studiekompetanse. Dette skal gjøre den mer attraktiv, gi kandidatene en bredere plattform og mulighet for å utsette valg, og bedriftene større fleksibilitet. Men kan også undergrave mulighetene for å bygge interesse og identitet til yrker, og kanskje gjøre det vanskelig å få ned frafallet. • En fornyet interesse for bruk av prognoser og andre systematiske planleggingstiltak, uten at dette foreløpig har blitt veldig sentralt i Norge