200 likes | 313 Views
Den arabiske verden etter 1920. Ideologisk forspill før 1914. Islamsk oppvåkning: Jamal al-Din al-Afghani 1839-1897 Muhammad Abduh 1849-1905 Arabisk (proto-)nasjonalisme Annen generasjon: sekularister og proto-islamister. 1900-tallet: Jordeiere mot radikale offiserer.
E N D
Ideologisk forspill før 1914 • Islamsk oppvåkning: Jamal al-Din al-Afghani 1839-1897 Muhammad Abduh 1849-1905 • Arabisk (proto-)nasjonalisme • Annen generasjon: sekularister og proto-islamister
1900-tallet:Jordeiere mot radikale offiserer Malcolm Yapp om 1900-tallet: • Years of the notables Store jordeiere dominerte politikken • Years of revolution Utdanningseliten tar makta, gjennomfører omfattende reformer • Post-1980: Years of ...?
Anthony Smith om nasjonalisme • Framvekst av moderne intervensjonsstat øker viktigheten av posisjoner i administrasjon som karrierevei og som kanal for innflytelse • Skjerper konkurransen: i flernasjonal stat uro blant grupper som føler seg forfordelt • Utvikling av grupper for solidaritet og kollektiv handling på basis av felles opplevd identitet a) protonasjonalisme: kulturell stolthet, krav om autonomi b) utviklet nasjonalisme: krav om løsrivelse, selvstendig stat
Smith i den arabiske verden Ulike typer nasjonalisme: • Qawm (folk, etnisk gruppe) Den fruktbare halvmåne • Watan (land, territorium) Egypt, Algerie • Umma(fellesskap: ofte om fellesskapet av verdens muslimer) Egypt, Algerie
Motstandsideologi i mellomkrigstida • Osmanske provinser under mandatstyre: arabisk nasjonalisme Ideologiske sentra: Bagdad og Damaskus Michel Aflaq og Ba’th: Én arabisk stat fra Atlanterhavet til Zagrosfjellene • Nord-Afrika: lokal nasjonalisme og islam • Den arabiske halvøy: lite utvikling av moderne politiske former
Sati’ al-Husri (1879-1967) • Formet arabisk nasjonalisme som doktrine • 1920-1960: sentral i utforming av utdannings- og kulturpolitikk i Irak, Syria og Den arabiske liga: nasjonsbygging i sentrum • al-umma al-arabiya – den arabiske nasjon ”Ethvert arabisktalende folk er et arabisk folk. Ethvert individ som tilhører et av disse arabisktalende folk er en araber. … Han er en araber uavhengig av sine egne ønsker.”
Politisk lederskap i mellomkrigstida • Jordeierne dominerer uavhengighetsbevegelsene • Ny tendens fra 1930-tallet: moderne utdanningselite konstituerer seg som egen politisk kraft Tre konkurrerende tendenser med liknende sosialt program: - islamisme - radikal nasjonalisme - sosialisme/kommunisme Hasan al-Banna 1906-49
Marokko 1956 Algerie 1962 Tunisia 1956 Libya 1951 Egypt 1922/36 Syria 1946 Libanon 1943 (Trans)jordan 1946 Irak 1932 Kuwait 1961 Bahrain 1971 Qatar 1971 FAE 1971 Oman (1651) Saudi-Arabia (1932) Jemen (1990) ”Arabiske liga” 1945 Politisk uavhengighet
Radikale militærkupp: ”revolusjoner” • Egypt 1952 • Syria 1951/1958/1963 • Irak 1958/1963/1968 • Jemen 1962 • Libya 1969 • (Sudan 1971) • Samme type styre etablert i Algerie ved uavhengigheten 1962 Gamal Abd al-Nasir president i Egypt 1954-1970
De radikales reformer: ”arabisk sosialisme” • Republikk • Jordreform • Industrialisering (ISI) • ”Velferdsstat”: helse, utdanning, sysselsetting, subsidierte basisvarer • Statlig eierskap, statlig planlegging • Sekularisering • Arabisk enhet (arabisk nasjonalisme får fotfeste i Nord-Afrika og til dels på den arabiske halvøy) • Anti-imperialisme og alliansefrihet
Problemer og motkrefter • Bred folkelig støtte for reformer, men styret basert på militærmakt, ikke deltakelse • Ineffektivitet og stagnasjon i økonomien etter tidlige suksesser, kapitalmangel • Konservativ motfront Saudi-Arabia, Marokko, Jordan: ”Islam mot gudløs sosialisme” • Konfrontasjon med Israel og med USA
1967 - de radikales Waterloo • Israel angriper Jordan, Syria, Egypt utraderer motstanderne på 6 dager okkuperer Vestbredden, Sinai, Gaza, Golan-høydene • Den arabiske verden demoralisert: illusjonen om arabisk styrke og enhet brast
Endringer post-67 • Styrkeforskyvning til fordel for oljelandene, især Saudi-Arabia • Ideologisk skifte hos herskerne: fra arabisk sosialisme til infitah • Ideologisk skifte i folket: fra nasjon til religion
Stabilitet uten legitimitet • Regimene tømt for ideologisk retning • Styrer ved rå makt og klientelisme • I økonomien: det verste av to verdener Fra sosialismen: statlig dominans og byråkrati men uten fokus på rettferd og utvikling Fra kapitalismen: økte skiller mellom rike og fattige men uten effektivitet og reell konkurranse • Resultat: et system gjennomsyret av korrupsjon
Økt samhold blant lederne, økt distanse til folket • Monarkier og republikker konvergerer i internasjonale allianser og i styreform President-dynastier: Assad (og Mubarak?) • Folkelige motkrefter og protest: islamistenes frammarsj Hafiz al-Asad president Syria 1971-2000 Bashar al-Asad president Syria 2000-