1 / 29

Begreper i kildene

Begreper i kildene.  proprietærer  oppsittere  sjøl-/selveiere  leilendinger/bygselfolk  værmenn  husmenn med jord  husmenn uten jord  strandsittere  innerster  tjenere/drenger/tauser  fattiglemmer/almisselemmer/legdslemmer. generelt om begrepene.

alina
Download Presentation

Begreper i kildene

An Image/Link below is provided (as is) to download presentation Download Policy: Content on the Website is provided to you AS IS for your information and personal use and may not be sold / licensed / shared on other websites without getting consent from its author. Content is provided to you AS IS for your information and personal use only. Download presentation by click this link. While downloading, if for some reason you are not able to download a presentation, the publisher may have deleted the file from their server. During download, if you can't get a presentation, the file might be deleted by the publisher.

E N D

Presentation Transcript


  1. Begreper i kildene

  2. proprietærer oppsittere sjøl-/selveiere leilendinger/bygselfolk værmenn husmenn med jord husmenn uten jord strandsittere innerster tjenere/drenger/tauser  fattiglemmer/almisselemmer/legdslemmer

  3. generelt om begrepene • de står ikke for yrker i moderne forstand, men for status, livssituasjon og levebrød • innholdet i dem blei ofte endra over tid • betydninga kan variere mye geografisk • ulike begreper kunne gjelde gjennom et livsløp • de var ikke alltid entydige og konsekvente, noen kunne være sekkebetegnelser for ulike grupper • de viser verden sett fra ståstedet til den som laga kilden, ikke fra ståstedet til dem som omtales

  4. et godt mulig livsløp: dreng/taus (ugift)  innerst (gift)  husmann med eller uten jord (gift)  leilending (gift)  husmann uten jord (gift)  fattiglem/legdslem (gift/enke/enkem.)

  5. proprietær Lokalhistoriewiki: Eldre betegnelse for en jordeier som eide en eller flere større gårder, men ikke eiendom av et omfang og karakter som gjorde det naturlig å kalle det et gods. Kommentar: Betegnelsen blei ikke brukt alltid om en jordeier, den var neppe noen fast ‘‘tittel’’.

  6. oppsitter Wikipedia: Brukeren av en gård var kjent som bonde, oppsitter eller leilending, avhengig av eierskapet. Kommentar: I praksis blei begrepet brukt om alle som bodde på en gård eller en husmannsplass, men aldri som en ‘‘tittel’’.

  7. sjøleier/selveier En person som satt med et tinglyst skjøte på den gården eller gårdparten han eller hun dreiv. Sjøleie blei vanlig i Nordland og Troms omkring hundre år seinere enn i Sør-Norge, stort sett etter 1850 nord for Saltfjellet. Finnmark var statens grunn, der fikk bare norsktalende kjøpe jord (loven gjaldt til 1965). Skjøtet blei regna som kapital og kunne gå tapt ved en konkurs eller et fallitt skifte.

  8. leilending/bygselfolk Fra kirkeboka for Bø: Den 28de Novembr 1787  Trolovet Hans Jonassen Røstnes med Pigen Ane Michelsdatter Polden, som efter Papiir af Hanna Petternelle Sl. Desingthun dateret 16de Novbr. har bøxlet en halv Vog Fiskes leye i Gaarden Røstnes, for dette med videre caverer Ole Jonsen Røstnes, Ole Danielsen Røstnes.

  9. leilending/bygselfolk (bygselpar) Et par som satt med en tinglyst bygselseddel på den gården eller gårdparten de dreiv. Leilendingen var normalbonden i Nord-Norge (minus Finnmark) til andre halvdel av 1800-tallet. Bygselparet satt trygt på gården så lenge de klarte bygselavgiftene. Neste slektledd kunne overta den. Bygselseddelen var en leiekontrakt og blei ikke regna med i boet dersom det var fallitt. Før 1700-tallet kunne man bygsle flere gårder.

  10. åbot Husene på en gård var jordeiers eiendom, derfor nevnes de ikke i gamle skifter etter en leilending. Leilendingsparet skulle overlate husene til neste bruker i samme stand som de overtok dem. Dersom husene var forfalt, kunne leilendingen bli ilagt åbot, den skulle tilsvare kostnadene ved å rette opp forfallet. Et par som bygsla en husløs gård, fikk som regel fritak for bygselavgiftene i den tida det tok å bygge opp hus på gården.

  11. værmann Fra Matrikkelkonseptet 1723: ”Endnu findes her i Fierdingen et Alminneligt fiskevær kaldet Andenæs væhr, som icke tidligere har været lagt for Landskyld formedelst der er liden tillfælde af Jorden, men Opsitterne, som næsten heel allene nærer sig af haved, og ere kaldet Værmænd, haver svaret Husmannsskatt 3 mark pro persona, samt Leedingen som de Aarlig har været Taxerede for.”

  12. værmann Et par som bodde i en værmannsgård på umatrikulert grunn i et fiskevær. Begrepet værmenn blei brukt fra 1500-tallet og til all jord blei matrikulert rundt 1800, da blei de leilendinger. Værmenn og leilendinger hadde lik juridisk status. Værmenn i Nordland: På Træna, i Vågan, på Skrova, i Gimsøy, på Andenes, i Finnvika (Dverberg), i Langenesværet, på Gaukværøya og i Hovden.

  13. Husmenn (iflg. Lokalhistorie.no) Før midten av 1600- tallet betydde begrepet husmann dels en person som var innlosjert hos en bonde eller gårdeier i byen og som ikke drev jordbruk som hovednæring, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne betegnelsen husmann også bli brukt om en gardbruker i en lavere skatteklasse. Fra midten av 1600- tallet og utover 1700-tallet og 1800- tallet endret betegnelsen husmann seg til å bety en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gårdbruker. Han betalte leien i penger eller ved arbeid for bonden.

  14. husmenn Fra wikipedia: Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann uten jord. Husmannen uten jord ble ofte benevnt som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten. Kommentar: Begrepene sier ingenting om hva husmannsparene levde av, særlig husmenn uten jord.

  15. husmenn Par som bodde i et hus de sjøl eide, men som ikke bygsla eller eide sin egen avgrensa jordpart. Fra 1750-tallet blei det vanlig å feste plassen, da fikk paret tinglyst en husmannsseddel. Et husmannspar kunne ha arbeidsplikt hos gårdeieren (i Nord-Norge etter 1851). De måtte også betale ei årlig festeavgift. Husmannsvesenet blei avvikla først på 1900-tallet, da blei mange «plasser» utskilt som egne bruk.

  16. Husmannskontrakt fra Øksnes 1918 Fæstet er git på følgende betingelser: 1. Det betales en aarlig avgift av kr. 20 – tyve – de første 8 – otte – aar, dernæst kr. 25 – fem og tyve – de næste 8 – otte – aar, for den øvrige tid, 16 – seksten – aar, betales kr. 35 – trettifem – pr. aar. Avgiften erlægges inden hvert kalenderaars utgang. 2. Hvad der kan findes av brændselstorv innen den ovennævnte grense har NN ret til at nyttiggjøre sig. 3. I husene maa der ikke drives handel med berusende drikke eller holdes offentlig dans.

  17. Bjørkelia

  18. nordnorske husmannstilpasninger Fiskeværshusmenn: Par der mannen hovedsakelig dreiv fiske og kona gjorde handtverk, deltok i fisketilvirkning eller arbeidde som tjener. Fiskeværene hadde svært lite jord, og denne typen husmenn blir ofte kalt husmenn uten jord. De kunne likevel ha husdyr (i andres fjøs). Fiskeværshusmennene var ei sårbar gruppe når fisket svikta, derfor varierer antallet sterkt, særlig på 1600- og 1700-tallet.

  19. nordnorske husmannstilpasninger Jekteleiehusmenn: Par der mannen arbeidde på et jekteleie som handtverker eller mannskap. Kona kunne ha husdyr eller hun arbeidde for andre. Handtverkshusmenn: Par der mannen dreiv handtverk (snekker, murer, skomaker, skredder, bødker mm.), og kona hadde husdyr eller arbeidde for andre. Disse parene kunne ha husmannsplasser med eller uten jord.

  20. nordnorske husmannstilpasninger Jordbrukshusmenn: Par som i stor grad livnærte seg ved jordbruk og fiske  de var fiskerbønder. Denne typen husmenn hadde egen husmannsplass der de eide husene, men ikke jord. Vanligvis hadde de rett til torv, beite og vei til sjøen. Jordbrukshusmennene blei til husmenn med jord. Plassene deres kunne bli fradelt som egne bruk, men like ofte tok gårdeieren jorda de dyrka opp.

  21. nordnorske husmannstilpasninger Familiehusmenn: Par der mannen var sønn eller kona datter på gården. Slike par kunne være medbrukere av gården og ha like god økonomi som leilendingen/sjøleieren. Familiehusmenn satt trygt på plassen sin så lenge familien satt med skjøtet eller bygselen. I noen tilfeller overtok familiehusmannspar gården, i andre tilfeller fikk de sin egen gårdpart, men de kunne også leve som husmenn all si tid.

  22. nordnorske husmannstilpasninger Samiske husmenn: De aller fleste av denne gruppa var sjøsamer, men etter 1800 nevnes også fjellsamiske husmenn. Mange samiske husmenn bodde langt fra bumannsgårdene og brukte ikke innmark. De var ‘‘rubrikkhusmenn’’. Noen samiske bosteder (‘‘finnerydninger’’) blei matrikulert som egne gårder sist på 1700-tallet og inn på 1800-tallet.

  23. strandsittere På 1600-/1700-tallet betegnelse på par som bodde ved sjøen  leilendinger, værmenn, husmenn. Også samer som bodde langt fra sjøen, kunne stå i kildene under overskrifta strandsittere. Etter hvert fikk begrepet strandsittere betydninga husmenn uten jord, men ordet strandsitterplass blir aldri brukt i kildene.

  24. innerster (inderster) Wikipedia: En innerst var en person som leide et rom eller et hus hos andre og hadde egen husholdning. Kommentar: Innerste kan bety både en person og et par. De bodde som regel midlertidig i huset. Innerstene kunne være alt fra fattigfolk og enslige til velstående handtverkere eller kramkarer.

  25. tjenere  drenger  tauser  tyende Enslige/ugifte personer som (vanligvis) tjente hos andre enn sin egen familie. På 1600-tallet blei drengene delt inn i halvlønns- og fullønnsdrenger i skattelistene. Både jenter og gutter deltok i arbeidslivet heime svært tidlig, mange også utafor heimen. Enkemann blei kalt tjenere, aldri drenger. Enker fikk ofte benevning etter arbeidet de utførte, for eks. budeie.

  26. Fattiglemmer, allmisselemmer o.l. Fattiglem: Gammel betegnelse på person som ble forsørga av forsorgsvesenet (fattigvesenet). Allmisselem: En som var mottaker av almisser, for eks. fra fattigkassa i kirka eller fra private. Legdslem: En som blei sendt av fattigvesenet fra gård til gård for å bli forsørga (å gå på legd). Svært mange gamle eller vanføre som ikke hadde nær slekt til å forsørge seg, fikk denne avslutninga på livet.

  27. sammenligning

More Related