Landskonferansen i kreftsykepleie 19. sept. 2013 May-Lill Johansen

1. Den nærmestelegen Hvakanfastlegenbidra med vedkreftsykdom? Landskonferansen i kreftsykepleie 19. sept. 2013 May-Lill Johansen Replace this box with key background Institutt for samfunnsmedisin Dethelsevitenskapeligefakultet

2. Forskningsmaterialet var i alt 25 intervjuer med allmennleger Første intervju 2007 Andre intervju 2010

3. Hvordanserallmennlegerpåsittbidrag nårderespasienterfårkreft? Image for Topic 1 Hvordanser de på sin plassihelsevesenetvedkreftsykdom? Image for Topic 2 Hvordanopplevesdet å følge en kreftsykgjennomsykdommen, kanskjeframtillivetsslutt? Hvordanoppstårtankenpåkrefti en konsultasjon?

4. Det praktiske arbeidet: Helsevesenets alt-mulig-mann Førstelinjen Team-arbeider Nærbutikk Sekretær

5. Allmennlegene så ulikt på sin funksjon i et team

6. «For noen år siden fikk vi motivert en sykepleier hos oss til å utdanne seg til kreftsykepleier. Ikke fordi hun skulle ha med all kreftomsorgen å gjøre, men vi skulle ha en som holdt oss litt i nakken og som så til at ting ble ivaretatt. Hun skulle også ha en faglig oppdatering, spesielt på cellegiftbehandling.» Sitat fra et intervju

7. «Kreftsykepleier, som har vært drivende kraft for den lindrende enheten, er veldig fleksibel, og vi har vært mye ute på hjemmebesøk sammen. Jeg er liksom blitt Kreftlegen. Jeg har jobbet så mye med det nå at jeg har fått litt kompetanse og erfaring (…) Jeg kjenner selv at det er noe vi er god på. Det er mange kommuner som gjerne vil høre mer om hvordan vi driver det her i Lilleby. Jeg har fått et inntrykk av at vi er kjent for å være god på dette med kreftbehandling. Det gir en veldig god følelse. Så langt behersker vi også alt vi driver på med. Da er det bare artig, spennende og utfordrende.» Sitat fra et intervju

8. Legene lærte lindring gjennom erfaring De følte seg trygge på smertebehandling

9. «Da hun fikk lindring, kviknet hun til. Da jeg var nede hos henne første gangen, da hun var hun tung. Hun var ikke interessert i å se på TV eller høre bingo på radioen, slik hun hadde gjort i alle år. Men etter hvert som hun ble bedre og fikk matlyst, begynte hun å følge med på ”Hotell Cæsar” igjen og kjøpe bingo-blokker. « • Sitat

10. «Jeg har sett det med mange; hvis du sier at du kommer torsdag kl. 15, er det utrolig hvor mye som kan vente til da. Du slipper den ringinga og angsten. På fredager er det viktig å tenke på hva som kan skje i helga. Du må ikke være på etterskudd, du må helst være litt på forskudd. Da blir det mye bedre for pasienten, og mye artigere for deg, og mye mer tilfredsstillende.» • Sitat

11. 2. Det formidlende arbeidet: Mellom pasient og sykehus, hverdagsliv og klinikk, latin og dagligtale Advokat Tolk og oversetter Second opinion

12. Fastlegene erfarte at pasientene kunne trenge dem som «advokat» overfor sykehuset

13. Fastlegene opplevde at pasientene stolte på deres meninger som «secondopininon»

14. «De kommer til oss og så lurer de, han sa sånn og sånn, hva tror du om det? (…) Det er fordi det er så fragmentert, iallfall på Universitetssykehuset. Fort inn og fort ut, forklaring, men de får ikke tid til å spørre ordentlig, de føler ikke helt at de kan stole på det, for den ene legen sier det ene den ene dagen og den andre legen det andre den andre dagen. (…) Det er jo krevende for fastlegen. Det er jo mange ganger vi ikke vet. Men det vi kan gjøre er å fortolke for dem, eller vi kan spørre.» Sitat

15. 3. Det personlige arbeidet: Allmennlegen som ledsager gjennom sykdommen

16. «Vi må ikke miste kreftpasientene ut av våre hender bare fordi de får en kreftdiagnose. Jeg har jo ei som jeg har veldig i hendene nå, hun går jo her en gang i uka (og får cellegift). Vi blir jo veldig godt kjent (…) Og det er veldig greit å ha god kontakt, fordi jeg vet at også henne kommer det etter hvert til å gå dårlig med, siden hun har cancer mamma med uttalte metastaser til skjelett, lever og lunge og er skral, i dårlig form. Jeg ser for meg at når vi etter hvert avslutter dette, så vil jeg følge henne til hun ikke er mer, på godt og ondt.» Sitat

17. Historien om Anna og Einar Fjell og fastlegen, Tor Bjørk

18. «Når man tar opp slike problemstillinger, blir man jo litt fattig. Man kan jo ikke si slike ting som ”Det går sikkert bra”. Man kan jo ikke lyve heller, for hun vet hvordan det forholder seg, og det gjør jo jeg også. Jeg synes det er fint å tenke på det mottoet vi har om at vi av og til kan helbrede, ofte lindre og alltid trøste. Det ble å prøve å trøste. (...) Det er ikke så mye objektivt medisinsk jeg kunne si i denne situasjonen, for å trøste, foruten at alt ser veldig stabilt ut, akkurat nå. Det er viktig å poengtere det. Men den generelle trøsten som ligger i det å bare lytte til noen, ta deres bekymringer på alvor og være medmenneske. Det er en utfordring å kunne ta seg tid til slike ting, for det er vanskelig både for den som skal snakke om det, og den som skal lytte.» • Tor Bjørk

20. «Jeg synes fastlegen har en naturlig rolle i å følge med og følge opp pasientene. Vi er jo nærmere pasienten, er lettere tilgjengelig, stort sett alltid den samme personen, og vi kan alltids kontakte sykehuslegen og få dem vurdert samme dag, hvis det er nødvendig.» Tor Bjørk

22. «Hun kom hit og var litt bekymret for det. Mannen sier at hun var slettes ikke sånn som før. Håndskriften hadde også forandret seg. Hun hadde slik vakker, gammeldags skjønnskrift med nydelige løkker. Den var nå blitt hakkede og stygg og mye mindre. Hun pleide å skrive små dikt og brev, men det måtte hun nå slutte med. Hun leste heller ikke noe særlig lenger, og ble litt ustø. Hun ble sendt på sykehuset med mistanke om intrakraniell spredning, og det var det.» Tor Bjørk

24. «Han var veldig glad for at han var der når hun døde. Han holdt henne i hånden. Dagen før hun døde hadde hun et klart øyeblikk, da de fikk sagt til hverandre hvor glade de var i hverandre og hvor takknemlige var for det livet de hadde hatt. Han følte at de hadde fått sagt farvel. Det syntes han var en stor trøst.» Tor Bjørk

27. «Hans situasjon var en av de største utfordringene jeg har hatt som doktor. Det var en engstelse som lyste i øynene hans, uansett hva vi fant på. Uansett. (…) Han var redd for døden. Så til de grader. (…) • En eksistensiell krise; jeg vet ikke hva man skal gjøre, hvordan behandle det. • Ingen anelse.» Sitat

30. Fastlegen kan være den nærmeste legen, en formidler mellom hverdag og klinikk og en støttende ledsager Johansen M-L, Holtedahl KA, Rudebeck CE A doctor close at hand: How GPs view their role in cancer care. Scand J Prim Health Care 2010;28:249 – 55