Fjernsynsvalgkampen 1961-2007

1. Fjernsynsvalgkampen 1961-2007 Sigurd Allern

2. Politikeres deltakelse i valgprogrammer 1961-2001 • Delt. i • Ant. valg programmer • Finn Gustafsen (SF/SV) (1961-73) 7 7 • Lars Korvald (KrF, 1965-79) 8 11 • Kåre Willoch (Høyre, 1961-85) 13 15 • Johan J. Jacobsen (Sp, 1977-97) 11 18 • Gro H. Brundtland (Ap, 1975-95) 11 25 • Kjell M. Bondevik (KrF, 1977-01 13 34 • Carl I. Hagen (Frp, 1977-2001) 13 47

3. Første periode: 1961 - 65 • Valgsendinger og temaer bestemmes i samråd med partiene. • Politikere utspørres av politikere både i 1961 og 1965. NRK passer ”klokka” slik at alle får lik tid. • Avtalte emneordskifter (temadebatter) med passive programledere.

4. Andre tendenser • Kringkastingssjef Fostervoll trosser Ap/Håkon Lie i striden om SV skal ha rett til valgsendinger (radio) i 1961. • I 1963 arrangeres dueller mellom alle partiene (22 i alt), som enkelte ganger er friske politiske oppgjør.

5. Forsiktig utspørring: 1967-69 • I 1967 og 1969 utspørringer med som journalister som forsiktige utspørrere. • Kritikk i pressen av manglende pågåenhet hos programlederne, spesielt når politikere avisene ikke sympatiserer med utspørres. • A-pressen ivrer for at NRK må ha frihet til å gå bort fra likebehandlingen av store og små partier, men kritiseres for å ville misbruke NRK til fordel for Ap.

6. 1971/73 – 1979Journaliststyrte utspørringer • Journaliststyrte valgsendinger der NRK får en stadig sterkere aktørrolle i valgkampen. Unntak: Partilederdebatten. • Sentralt format: pågående utspørringer (”grillfest”). Journalistene dikterer temaene som tas opp og spørsmålene som skal stilles det enkelte parti. • Åpner samtidig for ulik behandling av partiene, der enkelte i svært begrenset grad svare på spørsmål om sitt eget program.

7. Reviderte NRK-regler for deltakelse • Reviderte NRK-regler i 1975, rettet mot partier som ikke er representert på Stortinget eller som ikke stiller i mange nok kommuner. • Enkelte små rikspartier stenges fra tid til annen ute fra utspørringer og partilederdebatter, for eksempel Anders Langes Parti og RV i 1975. • De som er med i valgsendingene, har imidlertid samme rettigheter. Partiene bestemmer også hvem som skal representere dem selv i programmene.

8. Reklame og underholdning • Anakronisme: 1977-utspørringene starter med rendyrket propaganda/reklameinnslag fra partiene a la 60-tallet. • Fra 1979 og utover forsøk på ”løs snipp”, musikk og underholdning som elementer i valgsendingene. • Partilederdebatten i gammel politikerstyrt form overlever fram til 1985, men blir fra da av (forsiktig revisjon) erstattet av en mer saksorientert, journaliststyrt debatt.

9. Tøffere tone • Kaci K. Five får sitt politiske gjennombrudd i 1977 etter kontant svar til utspørrere. • Carl I. Hagen representerer fra 1979 en ny politikertone og utfordrer programlederne i utspørringene. • Gro-Kåre-duellene i 1981-85 er et annet nytt element, og etterfølges senere av andre ”statsministerkandidatdueller”. • Avbrytelser mer vanlig, kulminerer i 1989. Protester etter utspørring av Rossbach (1981) og Solheim (1989)

10. 1989: folkemøtene kommer • I 1989 begynner NRK å eksperimentere med programformatene og går samtidig bort fra prinsippet om at alle rikspartier som er med, skal delta på like fot. • Smerteskrik fra Høyre når fjernsynsvalgkampen starter med debatt om sosialpolitikken mellom Ap, Frp og og Krf, etterfulgt av duell om velferdspolitikken mellom Gro Harlem Brundtland (Ap) og Carl I. Hagen (Frp). • Introduksjon av folkemøtene, med kjapp debattone, mange avbrytelser og publikum som heiakor i salen. Fortsatt er imidlertid utspørringer av partiene sentralt format.

11. Ratingsuksess • Prateshowene blir en ratingsuksess, og ved kommunevalget i 1991 arrangerer NRK bare folkemøter, pluss partilederdebatt, ingen utspørringer. • De åtte største partiene (inkludert RV) er imidlertid med på like fot i alle programmer, og bestemmer selv hvem som representerer dem.

12. Kanalkonkurranse • Stortingsvalget i 1993 det første med kanalkonkurranse, først og fremst mellom NRK og TV2, men også TV Norge har en rekke valgsendinger. • NRK veksler mellom tradisjonelle utspørringer og folkemøter om sakstemaer, samt partilederdebatt. • Alle rikspartier utspørres og er med på folkemøtene. TV2 satser på nesten likt opplegg, og behandler alle partiene likt. TV Norge har suksess med dueller mellom partiene, men deltar ikke med valgprogrammer etter dette.

13. Strammere TV-regi fra 1995 • TV2 lar bare 6 partier av gangen slippe til på sine folkemøter. Bare de største er alltid med. Begrunnelsen er at færre deltakere skal gi bedre debatter. • I 1997 (stortingsvalget) åpner NRK med overføring fra folkemøtet i Trondheim mellom Jagland og Hagen, og veksler deretter mellom folkemøter og tradisjonelle partilederutspørringer, med partilederdebatten som finale. • Nå begrenses antallet deltakere på folkemøtene noe (samme prinsipp som TV2 introduserte i 1995, bare de største er alltid med).

14. Sterkere journaliststyring • TV2 kjører i 1997 samme opplegg, utspørringer og folkemøter, men forsøker i starten en enda strammere linje mht. hvem som skal spørres ut. Ekstremt høy grad av avbrytelser i utspørringsprogrammene. • Valg-PS (Anders Magnus) varslet før sommeren at bare regjeringsaktuelle partier fikk være med, noe som førte til at Høyre, SV og RV ble kuttet ut. Omfattende protester, inkludert fra Ap, førte til TV2 ga opp eksklusjonen. • TV2 introduserte samme år et nytt format: valgduellen, med begrenset journaliststyring av debatten, men med en journalist som ”dommer” mht. hvem som vant.

15. Hegemoni for prateshowene • I 1999 fortsetter NRK med folkemøter og partilederintervjuer, men introduserer samtidig dueller mellom politikere i et prateshow-format (mer saksorientert, mindre boksekamppreget enn TV2 i 1997). • TV2 går dette året helt over til prate-show og veksler mellom intervjuer/debatter med få deltakere (hos Pål T. Jørgensen), valgduellen (”boksekamp” med dommer”) og reduserer samtidig folkemøtene til en variant av ”Holmgang” i fast studio med begrenset publikum. • I tillegg kommer et lørdagsvalgmagasin med underholdningsorienterte reportasjer/intervjuer o.a. innslag. For første gang droppes utspørringen av partiene.

16. NRK dropper utspørringene • I 2001 dropper også NRK utspørringene av partiene som (med unntak av 1991) har vært et fast element siden 1961 (først politikerstyrt, senere journaliststyrt). • Prateshow-varianten blir enerådende, med folkemøtene som ”flaggskip”, og andre dueller/intervjuer i studio som hyppigste innslag. • TV2 kjører prateshowformatene Holmgang, Tabloid og Valgduellen.

17. Tøffere for småpartiene • NRK fortsetter å nærme seg TV2 også på et annet område, nemlig mht. hvilke partier som skal være med. • Deltakelsen følger det som kalles ”journalistiske prinsipper”, hvilket i praksis viser seg å være nær identisk med partienes styrke på meningsmålingene. • Både NRK og TV2 insisterer på at det er de, ikke partiene, som skal avgjøre hvem som skal representere partiene i de ulike programmene.

18. Utspørringer tilbake i 2005 • Utspørringer tilbake både i TV2 og NRK • Duellform med passiv programvert (Viggo Johansen) for dueller i NRK • TV2 dropper valgduellen i 2005

19. Svensk eksempel • Peter Esaiasson, Niclas Håkansson: Besked ikväll! Valprogrammen I svensk radi og TV (2002) • Utgangspunkt: Mandat og ansvarsmodellen. Hvilken informasjon velgerne trenger for å fatte opplyste (kvalifiserte) beslutninger? • Hvordan skjøtter mediene denne oppgaven?

20. Maktoverføring • 1960-tallet. Sjefen for Sveriges Radio, Olof Rydbeck, programmene ”är partienes kanal för at kontakta medborgerna”. • Siden den tid: En gigantisk maktoverføring fra partier og politikere til journalister, en av de største maktendringene i samfunnet på 1900-tallet. • I noen sammenhenger en forbedring: begrenset partipolitisk kjefting, med beskyldninger mot hverandre.

21. Tankekors • Tankekors: partienes egne saksprioriteringer er blitt mindre viktige, tilbakeblikkene på det som har skjedd i forrige periode mindre systematisk, argumentasjonen enklere, tempoet høyere, samtalen mer uformelle og samtidig hardere, polemikken mellom partiene mindre omfattende og de konkrete løftene flere. • Nyhetsverdiene retter oppmerksomheten mot andre spørsmål enn ”de gamle vanlige”, men det betyr også at vesentlig informasjon defineres som uinteressant. Resonnementer avbrytes oftere. Mindre kritisk søkelys på prioriteringer, program og gjerninger til det enkelte parti.

22. Påstander til debatt • Partiene bør selv bestemme hvilke spørsmål de vurderer som viktige. Det er de som er på valg. • Velgerne bør ha grundig informasjon om hva regjeringen og opposisjonen har gjort og ikke gjort. • Journalistene bør selvstendig velge å begrense sin dagsordenmakt i valgprogrammene. • Partiene bør få svare på spørsmål om konkrete handlingsplaner og stå til ansvar for prioriteringer. • Programmene bør ha rom for å utvikle argumentasjon.