Utelekeplassen - en pedagogisk arena

1. Utelekeplassen - en pedagogisk arena Her er glimt fra uteleken i barnehagen. Her tror vi at vi bare leker og har det gøy, men så lærer vi en hel masse ting også? Merkelig…

2. I rammeplanens punkt 3.2 Kropp, bevegelse og helse står det blant annet at: «Gjennom arbeid med kropp, bevegelse og helse skal barnehagen bidra til at barna får gode erfaringer med friluftsliv og uteliv til ulike årstider.» • Videre står det: «For å arbeide i retning av disse målene må personalet sørge for god planlegging og fleksibel og tilrettelegging og utnyttelse av det fysiske miljøet, og vurdere hvordan nærmiljøet kan supplere barnehagens arealer til ulike årstider.»

3. PÅKLEDNING = FINMOTORIKK Før vi går ut må barna kle på seg selv. Bøygen er buksa over støvler og strikken under til slutt, men de får det til!

4. BØTTER + SPADER + FORMER = MATEMATIKK?? I dag fikk barna i oppgave å sortere leker etter form:

5. ..så etter farge:

6. KASSER + BØTTER = ROMFORSTÅELSE -hvor stor er jeg i forhold til, hvor høyt kan jeg bygge, hva skjer når jeg kommer borti noe og ting er ute av balanse… Kasser og leker kan brukes på mange slags vis

7. RYDDETID = SORTERING Lekekassene våre er merket med hva de skal inneholde: spader, bøtter, former, biler/båter. Under ryddetiden må barna sortere lekene. Vi skal ikke påstå at det er det morsomste vi gjør ute, men vi varierer ryddingen med oppgaver: Du rydder gule leker, du rydder runde… Og noen finner på andre ting som gjør det litt morsommere å rydde, som for eksempel å tre leker på en pinne…

8. HINDERLØYPE = BALANSETRENING Hinderløype har vi laget selv. De store kubbene ble hentet av 4 barn etter trefelling lenger nede i Gjestvangen. Da fikk de kjenne hva ”tungt” betyr! Ronja Røverdatter gikk ut i skogen for å øve seg på å ikke være redd for alle de vesener som var der, og hoppet fra stein til stein ved den ville elva for å øve seg på ikke å falle i den.

9. En krokodille…eller en drage kan være litt skummel, helt til… …noen finner på å balansere på den og tester hoppeferdighetene sine. ”Spenningsopplevelser for barn er ikke som for voksne forbundet med status og nær døden-opplevelser, de kan få utløp for spenningsbehovet sitt gjennom å balansere på trestokker og nesten falle ned eller trille ned en bratt bakke” (Bagøien 1996).

10. Samme nytten gjør den nye sandkassen vår. Her finner barna en hoppehøyde som passer for dem. ”De klatrer ikke uten videre helt i toppen av et tre og hopper ned, men de forstår (hvis de har fått lov til å skaffe seg bred bevegelseserfaring) i stor grad sin egen kompetanse, og tilpasser som regel sin aktivitet til en passe progresjon når det gjelder motorikk, risikomestring osv.” (Readdick og Park 1998).

11. Balanseevnen er viktig å stimulere. Vi har flere leker som stimulerer den. Vippedyrene våre er veldig slitne, men skal fornyes etter hvert. Inntil videre brukes de alternativt. Hinderløypa av tau skal også legges litt om. Vippedyrene skal bort og tauene skal legges slik at de ikke er i veien for slenghusken.

12. Her er den nyeste og skumleste broen vi har. Den forbinder 2 plattformer/hyttetak. Her er det langt ned, føles det som. Siden vi mangler vippedyr, har et tre vi sagde ned i fjor gjort nytte for seg. Her kan man holde seg fast og vippe, liten eller stor, 1 eller 2.

13. Vi kjenner litt på kreftene når vi henger opp-ned eller svinger fort frem og tilbake… ”Spennende opplevelser er også noe barna søker fordi det gir en helt spesiell kroppslig opplevelse. Mange beskriver det som et deilig sug i magen. En gutt uttalte i et intervju: «Det artigste æ veit e det æ næsten itj tørr!»” (Mjaavatn 1999)

14. Her kan det kile i magen, både hos store og små… …hvis man da ikke finner på noe helt annet… …og så lærer man å stå i kø…

15. Sklia er nokså allsidig. Etter en dugnad fikk den en plattform under, som stadig er i bruk som hus. Vi ønsker med tid og stund å få opp vegger. Barna løser dette midlertidig ved å bygge hytte selv, med store grener og kvister som vegger. Selvgjort er velgjort! Vi har valgt å beholde den store sklia. Den er veldig populær, men vi var redde for de minste barna. For at de ikke skulle komme opp, sagde vi av de nederste 2 trinnene. Det hjalp jo ikke… …men vi har tenkt som så, at hvis de klarer å komme opp, er de store nok. Her kan det tidvis gå fryktelig fort, så det kan være lurt å holde seg fast.

16. Vi har en fin bakke som er passe bratt til at den er litt tung å gå, men ikke for lang til at den ikke blir brukt. Vi har stor glede av den, enten vi aker om vinteren, eller barna ruller ned, sender rokkeringer, løper… Klikk på bildet for en liten aketur

17. Vi har flere klatremuligheter. I tillegg til helt nytt stativ i sandkassen, har vi den gamle klatreveggen som er utfordrende for de største. Der er klatrevegg og klatrenett. I tillegg har vi for tiden plattformer i skogen. Disse er vanskelige å komme opp på og man kan derfor leke i fred for de små

18. Sorg og glede går hånd i hånd Vi har mange forskjellige områder ute. Vi har mye gress, men også skog langs gjerdet og busker man kan gjemme seg bort i. Barna får grave i jorden og finner insekter (og deler av dem) som studeres under forstørrelsesglass. Om høsten raker vi løv og legger bak og rundt lekeskuret. Det blir en artig stor haug å hoppe i på høsten og mykt underlag å gå på utover neste vår. Da er det fint å løfte på råtne blader og se hva som kryper og kravler under overflaten. Om våren bygger fugler et rede i det ene lønnetreet vårt og vi følger med på både byggeprosess, ruging og mating. Vi har også store vindusflater på bygget og dessverre ender en og annen fugl livet med nakkebrudd. Da har vi høytidelig begravelse med kors, blomster og sang (vi unngår ”fløy en liten blåfugl”…).

19. Vi har et lite ”maritimt miljø” som innbyr til rollelek. Det går mye i sjørøverlek. Har det regnet, er den lille røde båten det mest populære stedet ute. Her samles vann med spader og helles i bøtter. Vi har prøvd å gi ungene vann fra hageslangen, men det heller de fort ut igjen. Når de må jobbe og slite for å samle vannet, blir det fort mer ”verdifullt”. De lærer at vann ikke er en uuttømmelig ressurs. De er flinke til å dele med hverandre. Av og til får de Zalo i vannet…DET er gøy!

20. Ellers er det viktig med tradisjonell ”sandkasselek” med bøtte og spade. Her leker barna alene, parallelt eller i samspill med hverandre. Vi har fått fin ny sand i sandkassen oppe. Det går det an å gjemme seg litt bort under stativet. Der er en butikkdisk. Fremdeles vil mange grave nede i den litt grovere sanden, så det er nok av plass.

21. Fra: TEMAHEFTE om natur og miljø Ansvarlig Olav B Lysklett, DMMH, utgitt av Kunnskapsdepartementet • Aktivitet og læring i uterommet gjør at mange sanser mobiliseres samtidig, og en kan si at barnet på mange måter knytter seg selv til læringssituasjonen i større grad enn ved en teoretisk tilnærming (Dahlgren og Szczepanski 2001). Dette gir et godt grunnlag for indre motivert læring. Med naturens variasjon blir det mulighet for at barna selv kan tilpasse aktivitetene, slik at alle får oppleve utfordringer og mestringsfølelse. • Som ansatt i en barnehage forventes det at man bruker de aktivitetsmuligheter som nærmiljøet har å by på. Oppleves miljøet etter hvert som for lite eller oppbrukt kan man prøve å tilrettelegge miljøet slik at det igjen inspirerer til aktivitet. Dette kan for eksempel gjøres med tau og trevirke og enkle teknikker. Gjør man det kan man lage utfordrende balanseapparater, kulisser til drama og rollespill eller legge til rette for fri konstruksjonsleik for barna (Bagøien og Storli 2002). ”En tidligere student ved Dronning Mauds Minne Høgskole for Førskolelærerutdanning fortalte etter en praksisperiode at noe av det viktigste hun hadde lært i praksis var å ha «lim i lommene». Hun forklarte dette med at når hun var i ferd med å gripe inn i og stoppe potensielt farlig leik, tenkte hun at hun måtte la hendene forbli i jakkelommene og avvente i noen sekunder for å se hvordan leiken utviklet seg. Hun erfarte at barna alltid mestret situasjonen på sitt eget vis, og at det som i et sekund så ut til å kunne bli farlig, endte med gode mestringsopplevelser for barna.”

22. Noen definisjoner: Kroppsbevisstheten er summen av alle minner om kroppsdelene og om de bevegelsene de har gjort (Ayres 1984) De koordinative egenskapene utvikles og øves opp gjennom allsidig bruk av kroppen. De koordinative egenskapene er: Balanse, rytme, reaksjon/timing, romorientering, tilpasset kraft og øye- hånd og øye- fot koordinasjon. kinestetisk sans, den bevisste oppfatning av de ulike kroppsdelenes stilling, tyngde, bevegelse m.m. Sansen har sitt opphav i leddene, hvorfra spesielle nerver gir melding til hjernen.