KOM OVER OG HJELP OSS! Missiologisk Forum 23. september 2009 Knud Jørgensen

1. KOM OVER OG HJELP OSS!Missiologisk Forum23. september 2009Knud Jørgensen

2. Min venn Soboka: • I skyggen av en kommunistisk revolusjon • To disipler ble til 10 menigheter og 5 prekensteder til 7000 kristne • Faktorer for vekst: • Vitnesbyrd i liv og ord, ”Se hvor de elsker hverandre”, • åndskamp/spiritual encounter, • diakoni.

3. Møte med en levende kirke: • hvor bønn ble prioritert, • hvor man hadde en grunnleggende tillit til Guds ord, • hvor en Kristus-sentrert forkynnelse kalte til omvendelse og tro, • hvor menighetens vitalitet var magneten som trakk nye til, • hvor kirken var åpen for Den Hellige Ånd innenfor en bred karismatisk forståelse, • hvor omvendelse, gjenfødelse, overgivelse og kraftutrustning var vevd sammen slik at utrustningen av hele Guds folk til tjeneste sto sentralt.

4. Ropet fra Makedonia (Apg 16.9) ble en hovedtekst for misjon i det 18.-19. århundre. • Mannen fra Makedonia ble innbegrepet av ikke-kristne som bønnfalt Kristi sendebud om å komme til deres hjelp. • Navn eller motto på misjonsblad og bøker. • De hjelpeløse og fattige hedninger ropte på velvillig hjelp fra kristenheten i Vest.

5. Slik ble vekkelsenes brann og omsorg erstattet av medlidenhet og nedlatenhet. • Det ”mørke” kontinent, de ”ville”, de kulturelt og åndeligt umyndige, formørkede og uten den kristne verdens verdier – ”fortapte sjeler i djevelens klør og fanget i hans garn”. • Man hadde forflyttet seg fra Guds store kjærlighet til den falne menneskehets ynkelige tilstand.

6. Vår bønn om at ”Ordet må vende tilbake” (mission in reverse) handler ikke om dette, men om en åndelig fattigdom og et rop etter fornyelse. • Vår hjemlige lengsel etter inspirasjon og fornyelse. • En dyp lengsel etter et liv i etterfølgelse og tjeneste.

7. Utfordringen fra Edinburgh 1910: ”Verdens evangelisering i vårt slektsledd” var tuftet på en vestlig tro på Vesten – kristentroen på toppen av pyramiden, sivilisasjon og opplysning, teknologisk utvikling og triumfalisme. • Denne forestilling var et kolossalt selvbedrag.

8. En verden skapt i Vestens bilde viste seg å være en luftspeiling. • I stedet en uventet og ikke-planlagt vekst i ikke-vestlige tros- og kirkeformer. • Hvis ikke, ville oppløsningen av den vestlige kristenhet i Europa og USA kunne ha ført til at kristentroen ikke hadde overlevd globalt.

9. Konsekvenser for Vesten av europeisk utvandring, misjonsvirksomhet og kolonisering: • møtet med andre religiøse verdensbilder reiste spørsmål om Vestens forståele av kristentroen. • Misjonsvirksomheten bidro til at kvinners status i Vesten ble forandret. • Møtet med Afrika og Asia revolusjonerede vestlig akademia og førte til nye disipliner som antropologi, sammenlignende religion, lingvistikk, Asia- (og i mindre grad Afrika-) studier • Fremveksten av nye ”hjemmefødte” (indigeneous) kirker og nye teologier understrekte at all teologi er kontekstuell og at vestlig teologi ikke er universell.

10. Migrasjon har i historiens lys vært den viktigste faktor i religiøs ekspansjon, især i kristentroens ekspansjon: • Den jødiske diaspora • De kristne spres rundt i Romerriket etter Jerusalems fall. • En sentral faktor for oldkirkens vekst var folk på reise – immigranter, handelsfolk, forfulgte kristne.

11. Folkevandringer innen Europa og ut av Europa spilte en sentral rolle i omvendelsen av Europa og Nordafrika. • Det store nettverk av handelsruter (silkeveien) til lands og til vanns brakte troen til Kina, India, Afghanistan, Arabia etc. • Fra 1800 til 1914 emmigrete 60 mill. europeere til Amerika, Oseania, Afrika – i samme periode som vi kaller ”den store misjonsperiode”.

12. Derfor er nærværet i Norge og Vesten av levende, voksende, ikke-hvite innvandrermenigheter kanskje det viktigste ”svar” på vårt makedoniske ropet. • Mer enn 65 % av alle kristne bor i det globale sør (sammenlignet med 14 % i 1800). • Migrasjonbevegelsen fra det fattige sør til det rike nord faller sammen med at det globale sør i dag er ”hjemlandet” (the heartland) for global kristentro. • 70 % av innvandrere til hovedområder i Europa og Amerika er fra det globale sør.

13. Hver eneste kristen immigrant er en potensiell misjonær. • Ettersom kristentroen tyngdepunkt i dag er i det globale sør, vil også migrasjonen av kristne fra sør til nord være vårt århundres viktigste misjonsbevegelse.

14. Vi snakker om gjestearbeidere, studenter, asylsøkere, restaurantpersonale, barnepiker, ufaglært arbeidskraft, vaskehjelper, politiske og økonomiske flykninger, akademikere (som vi ikke gir jobb), folk på vei til familieforening – her er vår tids viktigste misjonærer for Vesten, for Midtøsten, for storbyer i Asia.

15. Det misjonær-sendende Norge vil måtte bli det misjonær-mottakende Norge, men ikke i lignelse av vårt stereotype bilde av ”misjonærer”. • Kanskje de tradisjonelle misjonærers tid er ved å være forbi? De har bare ”levet” i 200 år.

16. Migrasjonsbølger har spilt en sentral rolle for fornyelse i USA og for dannelse av nye slags menigheter: Slavene fra Vestafrika, europeiske innvandrere, bølger av pentekostale fra Sør-Amerika, kinesere fra Kina, vietnamesere. • Dagens immigrasjon vil ha en større innvirkning på det amerikanske religiøse landskap enn noen tidligere bølge, også fordi innvandrer-menigheter representerer det hurtigstvoksende segment i amerikansk kirkeliv.

17. Hvorfor er innvandrere viktige? • kristene innvandrere og deres barn har langt større erfaring i å vitne om Kristus og vinne omvendte blant andre innvandrere. • De møter et samfunn hvor kristentroen er sviktende og forstår på en helt annen måte enn vi at Norge er et misjonsland • I mange land i Vesten representerer de kristentroens ansikte over for samfunnets marginaliserte og svake. • De har langt bedre forutsetninger for å skjønne religiøst mangfold.

18. Det globale sør tenker ”misjon” på en helt annerledes måte enn vi, også innvandrer-kristne til Norge: • ikke dominerende strukturer, • ikke triumfalisme eller kolonialisering, • mindre resurskrevende,

19. større sårbarhet og risiko, • en sterk forståelse av onde åndsmakter og av religiøst mangfold, • stor variasjon i erfaring og uttrykksformer (post-konfesjonell), • hovedvekt på relasjoner og ikke på strategier og strukturer. De kan ikke bruke våre vestlige modeller, og våre modeller kan ikke brukes for å forstå og analysere dem.

20. Desalegn Mangesha: • Kristne ser på oss som fattige folk som kommer fra Sør • Ser oss ikke som ressurser i åndelig og praktisk arbeid • Stiller krav til norsk språk som vi aldri stilte til misjonærenes amharisk • Kunne ønske at man tok imot vårt bidrag til en annerledes åndelig dimensjon til både bønnelivet og til å styrke folk i misjonsarbeid. • Hvorfor kan ikke innvandrer-prester bli prester i Dnk?

21. Misjon er læring: • Den tverrkulturelle misjon åpner opp for nye perspektiver for oss, og fører til at vi oppgir alle former for etnosentrisme. Den skaper muligheten for … ”en teologisk kryssbestøvning” (cross-fertilization) blandt ulike kulturer, idet hver kultur gjennom den Hellige Ånds gjerning har noe å bidra med til forståelsen av evangeliet og dets implikasjoner for kirkens liv og misjon (David Smith, Mission after Christendom, 2002)

22. ...tross store forskjeller er det også overføringsmuligheter fra syd til nord. Vi trenger ikke bare inspirasjon fra USA eller England, men også fra Malaysia og Etiopia. Av og til kunne man være fristet til å sette tingene på spissen og si: Reis til Roma og Athen og studer fortidens kirke; reis til Kuala Lumpur og Addis Ababa og studer fremtidens kirke – på godt og vondt! Det er nemlig ingen grunn til å idyllisere eller idealisere noen kirke eller menighet. Men lære av dem og la seg inspirere av dem kan vi likevel (Tormod Engelsviken, Utfordring fra kirken i sør, Ung Teologi, 2003)

23. En slik læring fra Sør er bedre og langt mer fornyende enn alle våre fornyelser fra ”over there”. • Hvorfor må OASE hvert år hente profeter fra Vest – og bomme nesten hver gang? • På 80-tallet hentet vi inspirasjon fra Sør – Festo Kivengere, John Wilson, Michael Cassidy. • Også pinsevenner henter folk og inspirasjon fra USA, Canada, Australia og England.

24. Korsveis opptatthet av ”New Monasticsim”, inspiret fra Storbritania og USA. • Eller missional church bevegelsens gjentatte peken på Mission-Shaped Church og Emerging Churches. • Heidi Marie Lindeklei: “Er det slik at vi søker den fornyelsen som er mest behagelig og glir lettest inn i vår kultur? Hvor fornyende er egentlig det?” (VL, 20.juli 2009)

25. Vi bør ikke “svartmale” situasjonen. Kanskje har ”kristenheten” enda ikke utspilt sin rolle som majoritetsreligion. ”Folkekirken” (Den norske kirke) skal derfor både bekrefte og utfordre. Bekrefte den tro som ikke alltid gir seg høylydte uttrykk, det bønneliv som foregår på sengekanten, de mange elementer av kristen tro og tradisjon som tross alt preger vår kultur. Men også utfordre til bot, tro, etterfølgelse og tjeneste. Misjonsperspektivet er ikke noe som først gjelder utenfor folkekirken eller etter folkekirken, men nettopp i folkekirken.

26. Blir et evangelium uten kallet til etterfølgelse et pseudo-evangelium? • Newbigin spør om en kirke, som er kalt ut fra verden, “can wash its hands completely of any responsibility for those of its members who fail to fulfil its conditions for membership?” (1953:16)

27. Vi må leve i spenningen mellom trosfellesskap og folkekirke. Selvsagt er en bred kontaktflate noe positivt for en misjonerende folkekirke, men strukturer er ikke likegyldige.

28. Jeg vil derfor hevde, at våre nåværende folkekirkestrukturer skaper en ekkesiologi, som kan hindre kirkens bibelske gener i å komme til uttrykk og at vår skandinaviske/norske versjon av folkekirke derfor kan være en alvorlig hindring for misjon.

29. Jeg drømmer om, at en flytende kirke bryter med den konstantinske sognemenighets-strukturen som sin hovedstruktur, til fordel for en mye mer fleksibel menighetsstruktur og en mer variert diett av gudstjeneste, lovprisning, bønn, søndagsskole for voksne, disippelundervisning og diakoni. “Menighet” vil i stedet handle om, hva som drar mennesker og fyller deres eksistensielle behov.

30. Kanskje pilegrimsvandring eller bønneturer eller vandring i en kristen labyrint, kanskje meditasjonsgrupper og omsorgsfellesskap? Kanskje kafeer og husmenigheter? Slike modeller må prioritere å hjelpe mennesker med å utfolde egne nådegaver og lære dem om åndskamp (spiritual encounter).

31. Er vi forberedt på et slikt mega-skifte? • Hvis ikke er jeg redd at kirken (og her især Dnk) fortsetter å tro at den lever, mens den langsomt dør…