Nanna Maries hjem har vært et senter for foreldre og barn i regi av Kirkens Bymisjon i 27 år.

1. Nanna Maries hjem har vært et senter for foreldre og barn i regi av Kirkens Bymisjon i 27 år. • Vårt arbeid består i å støtte foreldre slik at de kan ta seg av barnas behov på en bedre måte. • Tiltaket er frivillig, hjemlet i lov om barneverntjenester. • Primært rettet mot gravide og spedbarn, men også for større barn.

2. Hvorfor er vi opptatt av å synliggjøre spedbarnsfamilier nå? • Spedbarnsfamiliene så ikke ut til å bli prioritert da stykkprisfinansieringen ble innført i Oslos barnevern. • Vi fikk henvendelser fra fortvilte gravide og spedbarnsforeldre som ikke ble prioritert av bydeler med stramme budsjett. Årsaken var kanskje at problemene ikke var synlige på barnet? • Det dreide seg om enslige og familier som ønsket og var motiverte for hjelp og støtte

3. I stedet fikk vi søkt inn familier med større barn. Hos disse var problemene og bekymringene åpenbare og synlige. • Å snu utviklingen i disse familiene er en krevende utfordring. • Spedbarn kan ikke vente for lenge på utviklingsstøtte.

4. Vi kunne ikke akseptere at de sårbare spedbarna ikke fikk hjelp. • Vi satte i gang et 3 årig prosjekt , som vi kalte ”gylne øyeblikk” • Prosjektets navn henspeiler til våre erfaringer for at graviditet og fødsel er en gylden tid for mennesker som ønsker hjelp til endring og mestring. • Det henspeiler også på at det er i hverdagens mange øyeblikk vi utvikler oss som barn og foreldre.

5. Mål:1.Gi tidlig hjelp hjemme hos familier der omsorgsgiver(e) hadde psykiske vansker eller tanker om utilstrekkelighet som foreldre. • 2. Bidra til at barn eller foreldre fikk hjelp fra andre instanser dersom de hadde behov for det. .

6. På drøye 2 år fikk vi 90 henvendelser

7. Hvem har henvendt seg og hvorfor? • For å komme i kontakt med målgruppen opprettet vi bl.a samarbeid med 6 helsestasjoner i 2 bydeler. • Henvendelsene kom også fra foreldre som selv ønsket hjelp. • Mange har uttrykt at de våget å ta kontakt fordi de ikke måtte gå via lege, psykiatri eller barnevern. • En lav terskel inn i tiltaket ser altså ut til å ha vært viktig for å nå såpass mange.

8. Erfaringer fra familier og helsesøstere: • Helsesøstrene: • De sier at den nye kunnskapen/satsingen på tidlig hjelp for å forebygge psykiske vansker hos spedbarn krever nye holdninger og ferdigheter. • Dette pålegges dem i tillegg til de oppgavene de allerede har. Det er ikke lagt inn rom for de økte resursene som må til. Forebyggende arbeid blir ofte ikke prioritert. • Mange helsesøstere sier at de opplever det uansvarlig å avdekke vanskeligheter dersom de ikke kan tilby konkret hjelp. De var glade for vårt tilbud og henviste mange familier til prosjektet.

9. Hva har vi lært. • At dersom foreldre ikke får hjelp, vil det lett kunne bli fatalt for et spedbarn. • At helsepersonell ofte har motstand mot å snakke om og gå inn i det de tenker familier strever med. • Vi vet at hjelpen må oppfattes respektfull, være konkret og lett tilgjengelig. • Vi vet at der samspillet mellom foreldre og barn kommer inn i negative spor, vil det være en stor fare for at omsorgspersonen mister troen på seg selv som den som kan hjelpe barnet. Barnet må i større eller mindre grader hjelpe seg selv.

10. Vi vet at når man har nok med å klare seg selv blir det å fungere som en omsorgsperson ofte en overveldende oppgave. • Vi har erfart at tidlig hjelp til foreldre som selv ønsker det er god hjelp. • Vi vet at spedbarna er kompetente og deltagende i levende samspill mellom dem og omsorgspersonene.

11. Vi vet at tidlige atferdsforstyrrelser hos barn ikke blir borte av seg selv. • Dersom en kommer tidlig til, vet vi at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til for å hjelpe foreldre til en mer hensiktsmessig omgang med og barn. • Vi vet at barn av psykisk syke, og av rusavhengige er mer sårbare enn andre barn. • Vi har sett at økonomisk fattigdom lett kan ta bort fokus fra barna. • Vi har erfart at forebygging ofte taper kampen om ressursene.