1979 som verdenshistorisk vendepunkt: Kontrafaktisk historie

1. 1979 som verdenshistorisk vendepunkt: Kontrafaktisk historie Stein Tønnesson seniorforsker, Institutt for fredsforskning (PRIO) BroAschehougs kurs, Håndverkeren, Oslo, 15. oktober 2009

2. Elevene skal kunne finne eksempler på hendelser som har formet et ikke-europeisk lands historie etter 1900, og reflektere over hvordan landet kunne ha utviklet seg hvis disse hendelsene ikke hadde funnet sted. • Elevene skal kunne undersøke bakgrunnen for en pågående konflikt, og drøfte reaksjoner i det internasjonale samfunnet. To kompetansemål

3. Hva skjedde i 1979? 1. januar: USA og Kina normaliserer sitt forhold 7. januar: Vietnam okkuperer Phnom Penh 16. januar: Sjahen forlater Tehran 29.–31. januar: Deng Xiaoping i Washington 1. februar: Ayatollah Khomeini til Tehran 10. februar: Pakistan innfører sharia 17. februar: Kina invaderer Vietnam 17-18. mars: Opprør i Herat mot regimet i Kabul 26. mars: Egypt og Israel undertegner fredsavtale 28. mars: Atomulykke ved Three Mile Island 1. april: Den Islamske Republikken Iran blir proklamert 4. april: Zulfikar Ali Bhutto blir hengt 3. mai: Thatcher til makten i Storbritannia 2.–10. juni: Pave Johannes Paul II besøker Polen 18. juni: Carter og Bresjnev undertegner SALT 2 26.–27. juni: OPEC klarer ikke å løse konflikt mellom S-Arabia og Iran 28–29. juni: Første G7-møte i Tokyo 16. juli: Saddam Hussein tar full kontroll i Irak 19. juli: Sandinistene erobrer Managua 16. september: Amin tar full kontroll i Kabul 4. november: USA-ambassaden i Tehran blir okkupert av studenter 20. november: Mekkas Store Moské blir okkupert av sjia-aktivister 21. november: USA-ambassaden i Islamabad nedbrent 24. desember: Sovjetunionen invaderer Afghanistan

4. Hovedtrekk i samtid: Slutt på détente – ny kald krig Kinesisk-amerikansk allianse ”Den andre oljekrisen” Hovedtrekk i ettertid: Kommunismens kulminasjon Markedsliberalismens gjennomslag Religionspolitikkens tilbakekomst Forskyvning av krig og uro fra Øst- til Vest-Asia (Midtøsten) 1979 som verdenshistorisk vendepunkt

5. Antall drepte i krig, 1900-2005

6. Antall drepte i krig, 1946-2005

8. Lacina, Bethany & Nils Petter Gleditsch, 2005. 'Monitoring Trends in Global Combat: A New Dataset of Battle Deaths', European Journal of Population 21(2–3): 145–166.

9. Kunne sett svært anderledes ut hvis ikke Sovjetunionen hadde invadert Siden 1979 hjemsøkt av væpnede konflikter, som har kostet hundretusener av mennesker livet, drevet millioner på flukt, hindret økonomisk og sosial utvikling, fremmet produksjon og handel med narkotika – og preget verdenshistorien gjennom sterke reaksjoner i “det internasjonale samfunnet” ... akkurat det samme kunne vært sagt om Vietnam i de foregående tiår, bortsett fra at militærintervensjonene der ikke var sovjetiske, men franske, amerikanske og kinesiske Afghanistan i verdenshistorisk fokus

10. “...en forklaring vil, i hvert fall om den er av kausal art, også innebære en påstand om f.eks. at hvis ikke dette motiv hadde vært til stede, så ville denne handling ikke funnet sted. En slik påstand kan vi kalle en kontra-faktisk hypotese, dvs. en hypotese om hva som ville hendt hvis noe hadde vært annerledes.” (Ottar Dahl, Grunntrekk i historieforskningens metodelære, s. 115) “One difference between science and history is that historians often have to rely on such [påstander om at forutgående forhold var nødvendige forutsetninger] explanations exclusively, whereas scientists can use them as hypotheses to be tested experimentally. In other words, if we want to say anything about causation in the past without invoking covering laws, we really have to use counterfactuals, if only to test our causal hypotheses.” (Neill Ferguson, Virtual History, s. 81) “Kontrafaktisk historieskrivning – gjerne presisert til kontrafaktiske hypoteser – er en nødvendig del av enhver seriøs historieskrivning ... De er dessuten nyttige og fruktbare. Og ... de er gøyale å befatte seg med.” (Ø. Sørensen, Historien om det som ikke skjedde, 9) Hva er kontrafaktisk historie?

11. Noen eksempler på kontrafaktiske spørsmål • Hva om Charles I hadde unngått borgerkrigen (ingen Cromwell)? • Hva om det ikke var blitt bygd jernbaner på 1800-tallet? • Hva om Gavrilo Princip hadde bommet på Franz Ferdinand? • Hva om ikke John F. Kennedy var blitt myrdet? • Hva om den tyske generalstaben hadde unnlatt å flytte divisjoner fra vest- til østfronten i august 1914? • Hva om Storbritannia hadde holdt seg utenfor 1. verdenskrig? • Neill Ferguson mener vi skal unngå vidløftige fantasier og holde oss til plausible alternativer til det som faktisk skjedde og at hensikten med å utforske alternativene er å komme frem til en bedre forklaring av det som skjedde. Han mener videre at kun det samtiden aktivt vurderte som mulig bør betraktes som plausibelt: “To understand how it actually was, we therefore need to understand how it actually wasn’t – but how, to contemporaries, it might have been.” (Ferguson, Virtual History, s. 87) • Øystein Sørensen synes dette er for strengt (Historien om det som ikke skjedde, 170)

12. Hva om krig ikke var brutt ut i Hanoiden 19. desember 1946? • Hva ville ikke skjedd? • Ingen fransk Indokina-krig? • Ingen Algerie-krig – ingen fransk 5. republikk? • Ikke noe mai-68? • Ingen Vietnam-krig? • Millioner av liv spart • Hva ville skjedd? • Ho Chi Minh “asiatisk Tito”? • Lyndon B. Johnsons “Great Society”? • Hm! Nei. Situasjonen var ganske åpen da, men den ville lukket seg senere: trolig ville krigen brutt ut i oktober 1947 i stedet. • Hva måtte til for at krigen ikke skulle ha brutt ut i desember 1946?

13. Forspillet til invasjonen av Afghanistan 28. april 1978: Kommunistisk kupp mot president Daud 30. april 1978: Mohammad Taraki leder nytt Revolusjonsråd 17.-18. mars 1979: Opprør i Herat. Hæravdelinger går over til opprørerne September 1979: Maktkamp mellom Taraki og Amin i det afghanske kommunistpartiets Khalq-fraksjon. Forsøk på å myrde Amin mislykkes. Taraki drept i stedet Oktober 1979: Moskva mistenker Amin for å ville ”gjøre en Sadat” 12. desember 1979: Politbyrået beslutter invasjon 24. desember 1979: Sovjetunionen invaderer Afghanistan. Babrak Karmal fra det afghanske kommunistpartiets Parcham-fraksjon vender hjem fra eksil, stiller seg i spissen for ny regjering og anmoder om sovjetisk militærhjelp

14. Kart over dagens Afghanistan(I 1979 var Turkmenistan, Uzbekistan og Tajikistan sovjetrepublikker)

15. Beslutningen om å iverksette en militær intervensjon ble tatt av Politbyrået i Sovjetunionens Kommunistiske Parti 12. desember 1979, i et møte ledet av Gromyko. Beslutningen ble tatt på grunnlag av et forslag fra en fire-mannskomité (Gromyko, Ustinov, Andropov, Ponomarev) som hadde arbeidet med spørsmåle. Protokollen ble undertegnet av alle tilstedeværende, men Kosygin var ikke tilstede. Beslutningen ble fattet til tross for at politbyrået, i et tre dagers krisemøte ni måneder tidligere, var kommet frem til motsatt konklusjon. Bresjnevs beslutning

16. Bakgrunn: Opprør i Herat, der den afghanske hæren går over til opprørerne Tilstede: Kosygin, Kirilenko, Gromyko, Andropov, Ustinov, Ponomarev, Kapitonov. Forfall første to dager: Bresjnev, Tsjernenko Spørsmål: Skal vi intervenere militært? Første dag sier de “kanskje” og diskuterer invasjonsplaner, som allerede er lagt. Annen dag sier de “nei” og vil i stedet forsøke å løse problemene politisk (dvs. bli kvitt Amin og få Taraki til å føre en mer inkluderende, mindre brutal politikk) Fra debatten: “a fundamental proposition ...: under no circumstances may we lose Afghanistan. For 60 years now we have lived with Afghanistan in peace and friendship” (Gromyko 17. mars: 289) “...it will be necessary to accomplish everything that is necessary ... and only later, if and when the necessity truly arises, to deploy our own forces” (Ponomarev 17. mars: 295) “Like the rest of my Comrades, I do not support the idea of deploying troops to Afghanistan” (Ustinov 19. mars: 308) “All of us agree – we must not surrender Afghanistan ... leave as a last resort the use of force.” (Kosygin 17. mars: 296) “I completely support Comrade Andropov’s proposal to rule out such a measure as the deployment of our troops into Afghanistan.” (Gromyko 18. mars: 301) “To deploy our troops would mean to wage war against the people; to crush the people, to shoot at the people. We will look like aggressors, and we cannot permit that to occur” (Andropov 19. mars: 309) Hva endret seg senere slik at invasjon likevel ble besluttet den 12. desember? Politbyråets krisemøte 17-19. mars 1979

17. Ingen SALT II: slutt på détente Sementering av USAs allianse med Kina Den muslimske verden samlet mot Sovjetunionen Boikott av Moskva-OL Korn-embargo Carter-doktrinen Amerikansk støtte til General Zias Pakistan Langvarig opprørskrig støttet av USA, S-Arabia, Pakistan og Kina Carter svekket – Reagan valgt Var invasjonen en nødvendig betingelse? Internasjonale reaksjoner og virkninger

18. Hva ville ikke skjedd? • Kunne millioner av liv vært spart? • Kunne détente ha vært reddet mellom USA og Sovjetunionen? • Kunne kommunismen ha fortsatt å spille rollen som frigjøringsideologi? • Kunne Carter vært gjenvalgt? • Kunne Sovjetunionen ha overlevd? • Ville Taliban og Al Qaida sett dagens lys? • Ville vi unngått 11. september? • Hva ville skjedd? • Tarakis regime ville trolig falt, og det ville enten ha blitt varig borgerkrig eller et nytt islamistisk regime i Afghanistan, og ulike former for innblanding ville fortsatt fra Pakistan, Iran, Sovjetunionen, USA, Saudi-Arabia og Kina • Midtøsten ville likevel kommet i fokus for det strategiske spillet, og USA ville kanskje ha intervenert militært i Iran • Mye ville sett annerledes ut – derfor må vi spørre (med Ferguson): Hva om Sovjetunionen ikke hadde invadert Afghanistan?

19. Hva måtte til for at Bresjnev skulle tatt en annen beslutning?Hva trodde politbyråets mindretall at ville skje? Se Odd Arne Westad (red). The Fall of Détente (Scandinavian University Press, 1979)

20. Hva regnet sovjetlederne med at ville skje hvis de ikke intervenerte? “this would be direct aggression on the part of the USSR against Afghanistan,” advarte Kosygin 19. mars (307). Ellers virker det ikke som politbyråets medlemmer ga så mye oppmerksomhet til hva som ville skje hvis kommunistregimet i Kabul falt. De bare antok at dette ville avbryte 30 år med fred og føre til at Afghanistan gikk“tapt”: “It is clear that Iran, China and Pakistan will come out against Afghanistan ... And of course, Carter will also come out against the leadership of Afghanistan” (Kosygin 17. mars: 292-293)

21. “...we will be required to wage war in significant part against the people” (Kirilenko 17. mars: 290) “...we will be labelled as an aggressor ... in spite of that, under no circumstances can we lose Afghanistan” (Andropov 17. mars: 294) “...we will create for ourselves an incredibly difficult complication in our foreign policy. We would be largely throwing away everything we achieved with such difficulty, particularly détente, the SALT-II negotiations would fly by the wayside, there would be no signing of an agreement (and however you look at it that is for us the greatest political priority), there would be no meeting of Leonid Ilych with Carter, ... and our relations with Western countries, particularly the FRG, would be spoiled. And so, despite the difficult situation in Afghanistan, we cannot embark on such an act as the deployment of troops.” (Gromyko 18. mars: 306) “Their army is falling apart, and we are supposed to wage the war for them” (Bresjnev 19. mars om Taraki og Amins bønn om en tanksinvasjon: 308) Hva regnet sovjetlederne medat ville skje hvis de intervenerte?

22. Poenget med vitenskapelig kontrafaktisk historie må være å forklare/belyse den faktiske historien Vi må skjelne mellom forventing, planer og prosjekter på den ene siden (som tilhører den faktiske historien) og det som kunne ha skjedd – det kan være interessant å se nærmere på forholdet mellom dem Vi må skjelne mellom kontrafaktisk historie som bygger på en antagelse om at et eller annet tilfeldig forhold ikke hadde inntruffet (eller evt. hadde inntruffet) og kontrafaktisk historie som tar for seg konsekvensene av bevisste menneskelige valg der flere alternativer ble vurdert Nøye reflekterte beslutninger om å gå til krig er av særlig interesse Konklusjoner