410 likes | 611 Views
Sjangerteori, med vekt på sakprosasjangrer. HR/JBI 12. mai 2011. En sjanger = en forholdsvis sosialt etablert og stabil måte å kommunisere på som er en hjelp til å utøve bestemte aktiviteter Begrepet sjanger er sentralt innen blant annet litteraturteori og medieteori Også skrevet ”genre”.
E N D
Sjangerteori, med vekt på sakprosasjangrer HR/JBI 12. mai 2011
En sjanger = en forholdsvis sosialt etablert og stabil måte å kommunisere på som er en hjelp til å utøve bestemte aktiviteter Begrepet sjanger er sentralt innen blant annet litteraturteori og medieteori Også skrevet ”genre”
Det er mye usikkerhet om hvordan sjangerfenomenet best bør forstås: ”A number of perennial doubts plague genre theory. Are genres really ‘out there’ in the world, or are they merely the constructions of analysts? Is there a finite taxonomy of genres or are they in principle infinite? Are genres timeless Platonic essences or ephemeral, time-bound entities? Are genres culture-bound or transcultural?... Should genre analysis be descriptive or proscriptive?” (Robert Stam sitert fra Chandler 2000) Gresk tragedie, elizabetansk tragedie, borgerlig tragedie …
Det finnes muntlige sjangrer, skriftlige sjangrer, litterære sjangrer, bildesjangrer, filmsjangrer, Internett-sjangrer osv. - og kombinasjoner
Detekspansivesjangerbegrep ”One theorist's genre may be another's sub-genre or even super-genre (and indeed what is technique, style, mode, formula or thematic grouping to one may be treated as a genre by another).” “David Bordwell […] offers a useful inventory of categories used in film criticism, many of which have been accorded the status of genres by various commentators: Grouping by period or country (American films of the 1930s), by director or star or producer or writer or studio, by technical process (CinemaScope films), by cycle (the 'fallen women' films), by series (the 007 movies), by style (German Expressionism), by structure (narrative), by ideology (Reaganite cinema), by venue ('drive-in movies'), by purpose (home movies), by audience ('teenpix'), by subject or theme (family film, paranoid-politics movies). (Bordwell 1989, 148)” (Chandler 2000)
En ballbok (en liten bok der kvinner skrev inn hvem de skulle danse med i løpet av et ball), er knyttet til både medium (bok), produksjonsmåte (håndskrevet før og i løpet av ballet) og bruker- gruppe (kvinner).
Noen bøker oppgir brukergruppe eksplisitt, f.eks. i titler av typen Nietzsche for begynnere (eller ”for dummies”), Tarot for viderekomne, Barnas vitsebok, Husmorens kokebok osv. Alle ”for begynnere”-bøker har noen fellestrekk som avgrenser dem fra andre bøker
Muntlige tekster, skriftlige tekster og medietekster utformes etter anledningen, de er en “tekstgarderobe” der ikke alle plagg passer i enhver situasjon (Noen plagg er ”riktigere” enn andre i bestemte kontekster, slik f.eks. bruk av bikini i en kirke for mange vil oppleves som upassende) I Dagbladet 20. januar 2008 brukte Espen Søbye uttrykket ”sjangerriktig” om det som er vanlig eller passer innen en sjanger (s. 41)
I den greske antikken var det regler for hva slags utstyr skuespillerne skulle ha: ”I tragedien brukte de dramatiske heltene høye støvler, såkalte koturner, mens man i komedien holdt seg til lave sandaler. Sjangeren regulerte altså til og med personenes fottøy.” (Haarberg, Selboe og Aarset 2007 s. 40)
Det går an å gi navn til sjangrer på grunnlag av hvilken rolle de spiller for skriveren og hvilken fase de inngår i for den samme – det gjelder f.eks. et begrep som ”debutantsjanger”: ”Å beskrive verden med et barns blikk er ingen ny litterær strategi. De senere år har man fra enkelte anmeldere kunnet høre et oppgitt sukk når barndomsskildringer skal vurderes. Det er en vanlig fordom å se på slike bøker som en debutantsjanger forfatteren må skrive seg igjennom før det egentlige forfatterskapet begynner.” (Morgenbladet 4. – 10. april 2008 s. 37)
”Sjangertannhjul” 1: Form A: Struktur a: Språklig register (poetisk, fortellende, reflekterende osv.) 2: Innhold B: Saksinnhold b: Tema 3: Funksjon C: Bruk/anvendelse c: Nytte
A. A. Milne skrev Winnie-the-Pooh-historier (1926) som godnatthistorier for sin sønn Christopher Robin Hensikten med en godnatthistorie er at den som lytter skal falle til ro, bli søvnig, underholdes og kanskje fantasere rolig videre i mørket etter at fortellingen er slutt Svært mange ulike historier vil kunne fungere som godnatthistorier, og dermed danne en sjanger gjennom bruken av tekstene (jf. det ekspansive sjangerbegrep)
Tzvetan Todorov: Den fantastiske litteratur: En indføring (dansk oversettelse 1989; førsteutgave 1970) Torodov hevder der at det er leserne som avgjør om en fortelling tilhører sjangeren fantastikk eller ikke Hvis leserne opplever at det som fortelles, kan ha en naturlig forklaring, men også kan være overnaturlig, tilhører teksten sjangeren fantastikk Hvis innholdet i fortellingen derimot oppleves som for utrolig og uten enhver mulighet til å forklares ved naturlover, er det ikke fantastikk Sjangeren fantastikk utgjøres på en måte av leserens tvil, og av funderingene på om det som leses kan forklares naturlig Tormod Haugen: Øglene kommer (1991)
”Foreldete” eller ”sovende” sjangrer kan bli vekket til nytt liv av et nytt medium “It seems likely that a genre never dies. It may pass out of fashion for a time, only to return in updated garb.” (Bordwell og Thompson 2007 s. 325) Nye medier gir nye sjangermuligheter Når dataspillutviklerne/-produsentene ”begynner å forstå mulighetene som ligger i berøringsskjermen, kommer vi også til å se helt nye og unike [data]spillgenrevokse frem.” (Aftenposten 29. januar 2010 s. 12)
Fotoroman En roman som ligner på en “fotografi-tegneserie”
Sjangersyklus (eller sjangerbølge) En ”bølge” av verk innen en bestemt sjanger, der utgivelsene er konsentrert i tid til noen måneder eller noen få år Etter suksessen med Dan Browns roman The Da Vinci Code (2003), har det oppstått sjangersyklus med spenningsromaner med innhold knyttet til mystiske konspirasjoner, gamle manuskripter og kodeknekking Fra ca. 1990 oppstod det en tegneseriefilmsyklus (filmer som adapterer tegneserier) – f.eks. med Tim Burtons Batman (1989) og Sam Raimis Spider-Man (2002)
Førhistorisk roman Undersjanger av historisk roman; handlingen foregår i en periode før det er skriftlige kilder om menneskets historie. Eksempler: J.-H. Rosny: Krigen om ilden (1911) – filmatisert med samme tittel i 1981 av Jean-Jacques Annaud William Golding: The Inheritors (1955) – om møte mellom neandertalere og Cro-Magnon-mennesker Björn Kurtén: Den svarta tigern (1978) – om møte mellom neandertalere og Cro-Magnon-mennesker; Kurtén var en anerkjent paleontolog i tillegg til romanforfatter Jean M. Auel: The Clan of the Cave Bear (1980)
Hybridsjanger En blandingssjanger, en miks eller krysning av ulike sjangrer; ”urene” tilfeller av sjangrer
Sjangeren (med-)bestemmes av funksjonen og lesemåten (eller tolkningspraksisen) Når Claudio Magris’ bok Donau (1991) leses som en roman, er den en roman; da den ble brukt som reiseguide for turister til Øst-Europa etter murens fall, var den en reiseguide
Brukstekster er en type sakprosa som ikke er skrevet for å tolkes og oppleves, men for å omdannes til praksis Disse tekstene er forankret i spesielle utøvende aktiviteter Tekstene har aktiviteter som mål Kokebøker, instruksjonsbøker, idébøker …
Sjangerkontrakt Et ”sjangermord” innebærer å endre og fordreie hva som forventes av en sjanger så drastisk at folk ikke lenger skal ønske å lese slike tekster
Sosiale funksjoner Kaffebordbøker
Sakprosa Tekster som gir saksopplysende omverdensorientering Tekster som strekker seg mot en sannhet utenfor teksten Hva var det som skjedde i Norge under 2. verdenskrig? Sakprosatekster om krigen i Norge kan være skrevet under krigen eller etter den. Historiske bøker kan være skrevet av faghistorikere eller av andre. Bøkene kan basere seg på nyoppdaget kildemateriale eller på allerede kjent (offentlig tilgjengelig) materiale. Hvis en bok baserer seg på allerede kjente kilder og gis ut så lenge etter krigen som i dag, har den gjerne et nytt perspektiv, en spesiell innfallsvinkel eller tolkninger som gir et annerledes syn på krigen. Eller det er en formidlingsbok som gjenforteller stoffet til nye generasjoner eller spesielle grupper.
Krimdokumentar “True crime literature”: “the narrative presentation of real-life criminal cases for mass entertainment.” “Cameron (1990) cites readers’ letters to true crime magazines, which state that they have lost their taste for crime fiction since discovering true crime.” (Shiona McArthur i Boran 2002 s. 77)
David Shield: Reality Hunger (2010) – et manifest som er et angrep på oppdiktet litteratur Shields hevder at den klassiske diktekunsten har utspilt sin rolle; han argumenterer for at sakprosasjangrer som dokumentarer, memoarer og informale essays gir leserne bedre innsikter enn oppdikta historier Det autentiske ”Man kunne tenke seg at en [organisert fortelling] skapte større og mer varige emosjoner i leseren enn de raske notatene til en ung gutt som ble henrettet i en landsby i Polen. Langt derifra! […] mange foretrekker den uskyldiges klønete stamming framfor den litterære oppfinnsomhet, som kan virke kunstig og malplassert.” (Sem Dresden sitert fra Bertrand 2009)
”Virkelighetshunger” Karl Ove Knausgård sa i et intervju: ”Det er noe med at fiksjon på et eller annet tidspunkt ikke gikk for meg. […] Jeg orket ikke å lese eller skrive fiksjon. Hvorfor skal man finne på? Det mister liksom relevansen. Det er så klart bare mitt personlige problem.” (Dagbladets Magasinet 19. september 2009 s. 15)
Faksjon: ”fak(ta)” + ”(fik)sjon” Litteratur som er hybrid-/overgangs-former og uklare grensetilfeller mellom fiksjon (skjønnlitteratur) og faktalitteratur (sakprosa)
Peter Harms Larsen: ”alle former for medieprodukter hvor blandingen af ”fakta” og ”fiktion” er interessant og problematisk” (1992 s. 12)
Thorkild Hansen: Processen mod Hamsun (1978) John W. Grow: Den siste kontrakten (på norsk 1998) – en kriminalroman som skildrer skritt for skritt en morders forberedelser til mordet på Sveriges statsminister Olof Palme
Virkeligheteffekt og sannhetsgarantier versus Virkemidler som står i strid med saklige (”objektive”, ”nøytrale”) måter å skrive sakprosa på Har ofte en spesiell debattskapende effekt som gjelder ikke bare innholdet, men også formen/ framstillingsmåten
Poul Behrendt: Dobbeltkontrakten: En æstetisk nydannelse (2006) Inngår to kontrakter med sin leser: én om at innholdet i boka er sant, én om at innholdet i boka er fiksjon Forfattere som bevisst eller ubevisst forvirrer og lurer leseren når det gjelder forholdet sant/fiktivt – delvis som en del av salgsstrategien
Paratekster: Omslag, titler, fotnoter, forord, etterord, dedikasjoner og indekser Peker mot hovedteksten og kan fungere som råd og ordrer til leseren Anmeldelser
Forfatterne kan virke ”feige”: Gjennom å kalle teksten sin for f.eks. roman og si at det i hovedsak er oppdiktet, men med mange sanne innslag, blir det vanskelige å ramme dem juridisk ”Runt våra mest lästa och älskade romaner finns det äkta makar som blivit förtvivlade, vänner som brutit kontakten och föräldrar som upprörts över hämndlystna porträtt.” (Åsa Beckman i Dagens Nyheter 3. mai 2009 s. 6)
Peter Høeg: De måske egnede (1993) Denne boka ble kalt både en roman og en selvbiografi Hovedpersonen er en foreldreløs gutt som heter Peter Høeg og som vokser opp i reelle, faktisk eksisterende omsorgsinstitusjoner og skoler av forskjellige slag En litteraturkritiker hevdet at hvis 10 % eller mer av innholdet i boka var sant, måtte det settes i gang rettssaker Forfatteren selv avslørte på en bokmesse noen måneder etter utgivelsen at alt innholdet er oppdiktet, at ”Peter Høeg” i boka er en fiktiv skikkelse I debatten som fulgte om boka, opplevde Høeg å bli kalt for løgner Behrendt: ”kalkulert bedrag”
Privatlivet utnyttes som dikterisk materiale Verkene opererer i grenselandet mellom privat og offentlig, fakta og fiksjon, subjektivt og objektivt, pirrende og skandaløst Knausgård-debatten Den svenske litteraturforskeren Lisbeth Larsson: ”strip-lit”
Jan Guillou: Ondskan (1981) ”Han säger att han kom hem från Solbacka och slog sin styvfar så att han fick hämtas med ambulans. – Det är ju så gripet ur luften. Jans styvfar och jag var skilda redan innan Jan flyttade till Solbacka, det är absolut sant. Jag var ensam med barnen då. […] Och det värsta är att folk tror väl på det där. ” (Guillous mor) ”– Det här är en djup tragedi för vår familj. Min mamma har väldigt svårt att försvara sig mot Jans anklagelser och min far är ju död sedan ett antal år. […] Hade det varit en roman Jan skrivit hade det varit okej, men det vi vänder oss mot är att han kallar det en självbiografi. ” (Guillous halvsøster)
Åsne Seierstads bok Bokhandleren i Kabul (2002) ”Seierstad-syndromet” Maja Lundgren: Myggor och tigrar (2007) – utleverer levende kultur- og mediepersoner med deres reelle navn Astrid Flemberg-Alcalás bok Och vet inte vart (2007) Viktighetskriteriet og kvalitetskriteriet