Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke stort, med grønn-

25. Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke stort, med grønn- malte vindskier og en grønn dør og et stykke grønngrønn, grønn bakke rundt, der det vokste marinøkleblom, mandelblomst og tusenfryd i gresset. Syriner og kirsebærtrær var det også der, de blomstret vilt, og rundt alt sammen gikk et steingjerde, et lite, grått gjerde med lyserøde blomster på. Vi kunne hoppe over det så lett som ingen ting, og da vi vel var innenfor

26. grinda, kjentes det som om det gjerdet skjermet mot allting utenfor, det kjentes som at nå var vi hjemme og helt for oss selv. Forresten Iå det to hus der, ikke bare ett, men det andre lignet mere på en stall eller noe slikt. De lå i vinkel mot hverandre husene, og akkurat der de møttes, stod en gammel benk som så ut til å være fra steinalderen omtrent. En hyggelig benk og en hyggelig krok var det i hvert fall. Vi fikk nesten lyst til å sette oss

27. der og tenke litt eller prate og se på småfuglene og kanskje drikke saft eller noe sånt. «Her liker jeg meg,» sa jeg til Jonatan. «Er det like fint inne?» «Kom, skal du se,» sa han. Han stod alt i døra og skulle til å gå inn, men akkurat da hørte vi knegging, ja det var virkelig en hest som knegget, og Jonatan sa: «Jeg tror vi går til stallen først!» Han gikk inn i det der andre huset, og jeg løp etter, gjett om jeg løp etter! Det var min santen en stall,

28. akkurat som jeg hadde trodd, og der stod to hester, to vakre, brune hester og snudde på hodene og knegget til oss da vi kom inn. «Dette er Grim og Fjaler,» sa Jonatan. «Gjett hvem av dem som er din!» «Nei, ikke tøys,» sa jeg. «Prøv ikke å få innbilt meg at det fins en hest som er min, for det tror jeg likevel ikke.» Men Jonatan sa at ingen kunne klare seg i Nangijala uten hest. «Uten hest kommer vi ingen steder,» sa han. «Og du skjønner

29. Kavring, at her trenger vi komme langt noen ganger.» Det var det beste jeg hadde hørt på lenge — at vi måtte ha hester i Nangijala, ja, for jeg er så glad i hester. Og tenk så myk mule de har, jeg skjønner ikke at noe kan være så mykt! To sjeldent vakre hester var det, de der to på stallen. Fjaler hadde hvit bliss i pannen, ellers var de helt like. «Da er det kanskje Grim som er min,» sa jeg siden Jonatan ville at jeg skulle gjette. «Der hugg du i stein,» sa

30. Jonatan, «det er Fjaler som er din.» Jeg lot Fjaler snuse på meg, og jeg klappet ham og var ikke det spor redd, enda jeg nesten aldri hadde tatt i en hest før. Jeg var glad i ham like fra begynnelsen, og han ble visst glad i meg også, det tror jeg i hvert fall. «Vi har kaniner også,» sa Jonatan. «I et bur bak stallen. Men dem kan du jo se på siden.» Jo, det kunne han tro! «Jeg må se dem nå med det samme,» sa jeg.

31. For jeg har alltid ønsket meg kaniner, og hjemme i byen kunne jeg jo ikke ha noen Jeg tok en fort liten tur bak stallen, og der satt det sannelig tre hyggelige små kaniner i et bur og momset på noen løvetannblad. «Det er rart,» sa jeg til Jonatan etterpå, «her i Nangijala får jeg visst alt det jeg ønsker meg.» «Ja, men det er jo det jeg har sagt også,» sa Jonatan. Og det var virkelig akkurat det han hadde sagt da han satt hjemme på kjøkkenet

32. hos meg. Men nå fikk jeg se at det stemte også, og det ble jeg glad for. Det fins tingen aldri glemmer. Aldri, aldri noen sinne kommer jeg til å glemme den der første kvelden i Ryttergården, så deilig den var—og å kunne ligge og prate akkurat som før med Jonatan også! Nå lå vi på et kjøkken igjen, som vi alltid hadde gjort. Men dette lignet ikke på kjøkkenet vårt hjemme i byen, nei, så mye er sikkert. Kjøkkenet på Ryttergården, det var nok

33. eldgammelt, tror jeg, med store bjelker i taket og en stor, åpen peis. For en peis, den gikk nesten over hele den ene veggen, og den som ville lage mat der, måtte gjøre det rett over ilden, akkurat som i gamle dager. Midt på gulvet stod det kraftigste bord jeg har sett i mitt liv, med lange trebenker på hver side, ja, jeg tror sannelig at minst et snes mennesker kunne sitte der og spise på en gang, uten at det ble for trangt. «Det er like godt vi ligger

34. på kjøkkenet som vi pleier,» sa Jonatan, «så kan mor ta stuerommet når hun kommer.» Et rom og kjøkken, det var hele Ryttergården, men mer var vi jo ikke vant til og mer trengte vi ikke. Det var likevel minst dobbelt så stort som der hjemme. Der hjemme ja! Jeg fortalte Jonatan om lappen jeg hadde lagt på kjøkkenbordet til mor. «Jeg skrev til henne at vi ses i Nangijala. Men hvem vet når hun kommer.» «Det kan godt vare en stund,» sa Jonatan.

35. «Men et godt rom får hun med plass til ti symaskiner om hun vil.» Gjett hva jeg liker godt! Jeg liker godt å ligge i en rar, eldgammel sofabenk i et rart eldgammelt kjøkken og prate med Jonatan, mens lyset fra peisen blafrer rundt veggene, og se ut av vinduet på en kirsebærgren som duver litt i kveldsvinden. Og så blir bålet på peisen mindre og mindre, til bare glørne er igjen, og det begynner å bli mørkt i krokene, og jeg blir søvnigere og

36. søvnigere, og jeg ligger der og hoster ikke og Jonatan forteller for meg. Forteller og forteller, og til slutt hører jeg stemmen hans bare som en sånn hvisking igjen, og da sovner jeg. Og så morgenen etterpå. Da red vi. Jo, jeg kunne ri, enda det var første gang jeg satt på en hest — jeg skjønner ikke åssen det går til i Nangijala, det at jeg kan allting, mener jeg. Jeg galopperte i vei som om jeg aldri hadde gjort noe annet.Men å se Jonatan når

37. han red! Hun som syntes at bror min så ut som en eventyrprins, hun skulle vært med når han kom farende på hesten sin over engene i Kirsebærdalen, da hadde hun fått se en eventyrprins, så hun aldri kom til å glemme det. Å, når han kom i full galopp og satte over elva i et eneste hopp, liksom bare fløy over så håret flagret rundt ham, ja, da kunne hun virkelig trodd at han var en eventyrprins.