De sukker og ser på meg når de går gjennom kjøkkenet,

25. De sukker og ser på meg når de går gjennom kjøkkenet, og til mor sier de: «Stakkars fru Løve! Og så akkurat Jonatan som var så enestående!» Vi bor i huset ved siden av det gamle huset vårt nå. I akkurat samme slags leilighet, men denne ligger i første etasje. Vi har fått litt brukte møbler fra noen, og damene mor syr for har gitt oss litt. Jeg ligger i en nesten maken sofabenk på kjøkkenet. Alt er nesten som før.

26. Og alt, ja alle ting er annerledes enn før! For det fins ingen Jonatan mer. Ingen sitter og forteller for meg om kveldene, jeg er alene så det verker i brystet, og jeg kan bare ligge og hviske til meg selv de ordene som Jonatan sa like før han døde. Da, mens vi lå på bakken etter at vi hadde hoppet. Han lå nesegrus først, men det var noen som snudde på ham, og jeg så ansiktet hans. Det rant litt blod fra den ene munnviken, og han kunne nesten ikke

27. snakke. Men det var likevel som om han prøvde å smile, og han fikk til et par ord. «Gråt ikke, Kavring, vi ses i Nangijala!» Bare det sa han og ikke mer. Så lukket han øynene, og folk kom og bar ham bort, og jeg så ham aldri igjen. Den første tiden etterpå vil jeg ikke huske. Men det er uråd å glemme noe så vondt og fælt. Jeg lå her i benken og tenkte på Jonatan til jeg trodde hodet skulle sprenges, og verre enn jeg lengtet etter ham,

28. kan ingen lengte. Jeg var redd også. Det kom for meg at tenk om det ikke var sant, det der med Nangijala! Tenk om det bare var noe slikt morsomt som Jonatan pleide å finne på rett som det var! Jeg gråt mye, det gjorde jeg. Men så kom Jonatan og trøstet meg, ja, han kom, å, så godt det var! Alt ble nesten godt igjen. Han skjønte nok der i Nangijala åssen jeg hadde det uten ham, og han syntes vel at han måtte trøste meg. Derfor kom han til

29. meg, og nå er jeg ikke så lei meg mer, nå bare venter jeg. Det var en kveld for litt siden han kom. Jeg var alene hjemme, og jeg lå og gråt etter ham og var redd og ulykkelig og syk og elendig, verre enn jeg kan fortelle om. Kjøkkenvinduet stod åpent, for det er sånne varme, fine vårkvelder nå. Jeg hørte duene kurre der ute. Det er mange av dem her i bakgården, og de kurrer og kurrer støtt nå om våren. Da hendte det.

30. Best som jeg ligger der og gråter med ansiktet ned i puta, hører jeg en kurring like ved, og jeg ser opp, og der sitter det en due utenfor vinduet og ser på meg med snille øyne. En snøhvit due, legg merke til det, ikke sånn en grå en som duene på gårdsplassen. En snøhvit due, ingen kan skjønne som jeg kjente det då jeg fikk se den. For det var jo akkurat som i sangen — Og det var som om jeg på nytt hørte Jonatan synge, men nå var det han som var

31. kommet til meg i stedet. Jeg ville si noe, men jeg kunne ikke. Jeg bare lå der og hørte duene kurre, og bak kurringen eller midt i kurringen eller åssen jeg skal si det, hørte jeg stemmen til Jonatan. Men den var ikke som ellers. Det var bare som en slags hvisking i hele kjøkkenet. Det låter vel nesten som en spøkelseshistorie, og kanskje jeg skulle blitt redd, men det ble jeg ikke. Jeg ble så glad at jeg kunne hoppet i taket.

32. For det var så herlig alt det som jeg fikk høre. Jo da, jo visst var det sant det der med Nangijala! Jonatan ville at jeg skulle skynde meg å komme dit, for der var det godt på alle vis, sa han. Tenk bare, det stod et hus og ventet på ham da han kom, han har fått sitt eget hus der i Nangijala. Det er et gammelt hus, sa han, det blir kalt Ryttergården, og det ligger i Kirsebærdalen, det er vel fint? Og tenk, det første han så da han kom til

33. Ryttergården, var et lite grønt skilt på grinda, og på skiltet stod det: Brødrene Løvehjerte. «Og det betyr at vi skal bo der begge to,» sa Jonatan. Brødrene Løvehjerte Ryttergården Kirsebærdalen Nangijala. I to måneder har Jonatan bodd der alene nå. To lange, forferdelige måneder har jeg måttet være uten ham. Men nå kommer jeg også snart til Nangijala. Snart, snart skal jeg fly dit. Kanskje i natt. Det kjennes som om det kunne bli

34. i natt. Jeg skal skrive en lapp og legge på kjøkkenbordet, så mor finner den når hun våkner i morgen tidlig. På lappen skal det stå: ”Gråt ikke mamma! Vi sees i Nangijala. ” Tenk på det da, jeg får hete Løvehjerte, jeg også, når jeg kommer til Nangijala. Det er jeg glad for, jeg vil jo helst hete det samme som Jonatan, selv om jeg ikke er like modig som ham. «Bare kom, så fort du kan,» sa han. «Finner du meg ikke hjemme ved Ryttergården,

35. sitter jeg nede ved elva og fisker.» Så ble det stille, og duen fløy sin vei. Rett over hustakene. Tilbake til Nangijala. Og jeg ligger her på benken min og venter bare på å få fly etter. Jeg håper det ikke er for vanskelig å finne veien. Men Jonatan sa at det slett ikke var vanskelig. Jeg har skrevet opp adressen for sikkerhets skyld: Ryttergården, Kirsebærdalen, Nangijala. Så hendte det. Og noe underligere har jeg aldri vært med på. Rett

36. som det var, stod jeg bare foran grinda og leste det grønne skiltet: Brødrene Løvehjerte. Åssen var jeg kommet dit? Når fløy jeg? Åssen kunne jeg vite veien uten å spørre noen? Det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at med ett stod jeg der og så navnet på grinda. Jeg ropte på Jonatan. Flere ganger ropte jeg, men han svarte ikke. Og da husket jeg på det — han satt naturligvis nede ved elva og fisket. Jeg begynte å løpe. Den smale stien ned mot elva. Jeg løp og løp — og der nede