Utfordringer i samhandlingen

1. Utfordringer i samhandlingen Å bli forstått - Å gjøre seg forstått Marianne Munch - Marte Meo supervisor -

2. Å forstå når man ikke forstår… ” Behovet for å kommunisere med andre, oppsummere egne opplevelser, utveksle erfaringer ligger dypt i oss alle. Ingenting tyder på at dette behovet blir mindre med årene, eller med demensutvikling...” ” Både mottaker - og sender funksjoner, evnen til å forstå og til å gjøre seg forstått, blirpåvirket av en demensprosess. Til syvende og sist er trolig dette den største trusselen i en demensutvikling – det å ikke ha naturlig og lettvint tilgang og tilhørighet i et felleskap, det å bli stadig mer alene i sin egen verden.” ( Wogn-Henriksen 1997) ” Sammenbrudd i kommunikasjon er en av de fire mest slitsomme påkjenningene for omsorgsgivere til aldersdemente” (Ripich 1994)

3. Kommunikasjon, hva er det? • Vi mennesker har grunnleggende behov for: • Å dele opplevelser i møte med andre. • Være i felleskap eller å høre til. • Felleskap (av latinsk comunis) Formidling, verbalt eller med kroppsspråk • Etter hvert som evnen til å oppfatte og forstå og til å formidle følelser og tanker blir påvirket vil følelsesutrykk øke.

4. ”Å leve med en demenssykdom representerer en gedigen menneskelig utfordring.” Kjersti Wogn-Henriksen, 1998

5. Hvordan du gjør det er kanskje viktigere enn hva du gjør? • ” Når man er hjelpeløst avhengig av andres hjelp, selv til den mest intime personlige hygiene, blir den dementes sensitivitet rettet mot de kvalitativesignalene i samhandlingen. Hva formidler håndlaget, fraværenheten, tempoet, det utålmodige blikket, nyansene i stemmen?” ( Wogn-Henriksen, 1997).

6. Alt du gjør overfor en person med demens er enten • Behandling • Eller Feilbehandling

7. Grunnelementer i funksjonsstøttende kommunikasjon for personer med demens

8. Oppfatter vi personer med demens som meningsbærende individ? ” Til tross for språklige og kognitive begrensninger gir de fleste aldersdemente rent klinisk et sterkt inntrykk av at de lenge opprettholder en overordnet vilje til mening og kapasitet for mening. Dypere meningsstrukturer vil i mange tilfelle fortsatt være inntakt selv om et menneske har begrensninger i kommunikative ferdigheter. Hvilken urett, hvilket svik kan vi ikke lett begå om vi utelukkende forholder oss til et forkrøplet utsagn?” ( Wogn-Henriksen 1997)

9. Personer med langtkommet demens trenger ofte tydelig ledelse • Dersom personen pga. sykdommen ikke klarer å planlegge dagliglivets gjøremål og heller ikke klarer å ta initiativ i sosial samspill, har personen behov for tydelig ledelse av hjelper underveis i et handlingsforløp eller i en sosial situasjon.

10. 1. Personen blir møtt på en trygghets- skapende og tillitsvekkende måte • ved at personen blir møtt med et smil og et engasjert kroppsspråk hos hjelper før handlinger eller noe skal skje, kan personens utrygghet og angst for å mislykkes dempes og hans/hennes forventninger til å lykkes, styrkes. (relasjonell oppvarming)

11. 2. Personens oppmerksomhetsfokus følges og blir satt ord på • ved at omsorgspersonen er oppmerksom på hva personen er opptatt av, hvilke behov han/hun har og bekrefter dette med ord, lyder eller mimikk. Personens fokus blir benevnt, og personen får en opplevelse av å bli sett, noe som igjen kan føre til at han/hun reagerer tilbake.

12. 3. Personen får hjelp til å være i rytme • og kan oppleve å være i kontakt, ved at omsorgspersonen tar hensyn til og avventer personens reaksjon, slik at det blir en vekselvirkning, eller rytme i samspillet. Personen får tid til å reagere på hjelpers initiativ. Det kan oppleves støttende og rytme- skapende når hjelper etterligner eller gjentar personens ord, lyder eller bevegelser. ( turtaking)

13. 4. Personen får vite hva som skjer og skal skje • personen kan oppleve trygghet og forutsigbarhet ved at omsorgspersonen setter ord på handlinger og opplevelser underveis i handlingen, i stedet for å stille spørsmål. Dette kan hjelpe personen til å samle seg om situasjonen. Det å bli vist objektet som skal brukes i en handling (f.eks vaskeduken i stellet) kan skape forutsigbarhet.

14. Tilpasset tilrettelegging • Personen får hjelp til mestring, ved å skape oversikt, trygghet og en god atmosfære. Det er viktig at situasjonen er best mulig forståelig og forutsigbar for personen. Dette er med på å styrke mestring, i tillegg til å forebygge vanskelige situasjoner, uro, og angst. (rammebetingelser)

15. 5. Anerkjennelse steg for steg i et handlingsforløp • Når personen får trinnvis anerkjennelse verbalt i form av små ord som ”sånn, fint, bra, takk” eller lignende og/eller anerkjennelse i form av smil, nikk og andre positive nonverbale signaler, kan personen oppleve seg bekreftet og få en opplevelse av å være på rett vei. Dette kan igjen gi energi til å fortsette handlingen.

16. 6. Personens behov for fysisk berøring • må vurderes og avpasses individuelt. Enkelte personer kan ha behov for håndledning for å gjennomføre handlinger. Fysisk nærhet til en støtteperson når angst oppstår, kan virke trygghetsskapende.

17. 7. Personen får hjelp til start og avslutning av en handling • ved at start og avslutning av en handling blir markert. Enhver sosial situasjon består av start, utveksling og avslutning. For å unngå uro og forvirring, må en situasjon avsluttes før neste begynner. Personen kan ha manglende kompetanse til å orientere seg i et handlingsforløp, og markering kan gi hjelpe til å forstå hva som skjer.

18. 8. Hjelp til å tåle eller mestre ubehag. • Personen trenger å få satt ord på sine negative utrykk og kan trenge hjelp til å holde ut i vanskelige opplevelser (eksempelvis tannpuss, barbering og lignende). Når hjelper bruker følelsesstemme og er bevisst inntoningen i sin egen stemme, får personen hjelp til å holde ut vanskelige eller ubehagelige, men nødvendige handlinger (f. eks. tannpuss eller barbering).

19. 9.Personen får hjelp til å reagere på andre, og til å presentere seg • For å støtte personen til å opptre sosialt, kan omsorgspersonen benevne personens og andres reaksjoner. Ved å presentere personene for hverandre og knytte presentasjonen til konkrete forhold i omgivelsene, kan personen i større grad oppleve seg inkludert i et fellesskap. (Triangulering).

20. Relasjonskompetanse • Relasjonskompetanse handler blant annet om å kjenne seg selv, å forstå den andres opplevelse og å forstå hva som skjer i samspillet med den andre. Fagpersonen må kunne gå inn i en relasjon, legge til rette for god kommunikasjon og forholde seg slik at det som skjer, er til det beste for den andre. Dette forutsetter at du møter den andre som et subjekt – et selvstendig, handlende individ – og viser respekt for den andres integritet og rett til selvbestemmelse. (Røkenes, O H, Hanssen P-H, Bære eller briste. Kommunikasjon og relasjon i arbeid med mennesker. 2004)

21. ”Bære eller briste”, Røkenes & Hanssen, 2004, s. 13

22. Når en hjelper viser : innlevelse medfølelse er tålmodig oppmerksomt tilstede kan det bidra til at utsagnet eller utrykket: blir meningsfylt forståelige Hvordan møte personen?

23. Opprette sansedefekter Snakke tydelig Bruk øyekontakt og berøring for å opprette og holde på pasientens oppmerksomhet Vær oppmerksom på ditt eget og den dementes kroppsspråk Bruk alle sanser Arranger møbler for å avhjelpe samtale Reduser gruppestørrelsen Ikke skynde på den demente - roe samtalen ned til den dementes tempo For å lette kommunikasjon OBS! Hva gjør du når pasienten klager over dårlig hukommelse, eller at han føler seg dum?

24. Bruk korte enkle setninger Begynn ikke en samtale med spørsmål som ”husker du” Unngå spørsmål som når, hvem, hva- det får ofte den demente til å føle seg usikker Vær konkret under samtalen. Husk at den demente ofte trenger ledetråder for å komme på ting. La den demente få lov til å bortforklare for å bevare selvbildet. Tving ikke den demente til å innrømme sine hukommelsesvansker. Vær oppmerksom på at personen med demens lett føler seg såret, krenket og avvist. Vær oppmerksom på at personen med demens kan trekke seg tilbake for å slippe å komme i situasjoner der han taper ansikt. Vær oppmerksom på at det er lettere for personen m. demens å ha kontakt med en person av gangen. Nyttige tips for vellykket kommunikasjon

25. Ulike teknikkerEks. ”Jeg trenger ikke hjelp. Jeg klarer meg selv.”Hvordan tilnærme seg? • Funksjonsstøttende kommunikasjon • Realitetsorientering • Avledning • Validering • Veiledning • ”Jatting”

26. Om følelser Mange omsorgspersoner har erfaring med at når kognitive/ tankemessige funksjonene svikter, kan demensrammedes følelsesutrykk øke. Mills (1997) hevder at demensrammede fortsatt har følelsesminner til disposisjon, selv om evnen til å formidle hva følelsene betyr, svikter. En sterk følelse i en situasjon kan utløse minner om en lignende situasjon tidligere i livet. Selv når den demens rammede ikke kan gjenkalle et minne, kan hun ”føle” dem, når hun blir fortalt dem, eller får oppleve noe lignende. Følelser som glede, sinne, sorg, angst, redsel, forakt, stolthet, skam, skyld, fornøyelse, interesse, hengivenhet, +++ , ser ut for å være tilstede selv om tankeprosesser svikter.

27. Kurs og utdannelse • Marte Meo terapeut utdannelse: • To-årig videreutanning for helsepersonell med høgskoleutd. • 18 dager a seks timer. Kr 25.000. Betaling kan deles i tre og betales over tre år. Faste grupper med 5 deltakere. • Marte Meo praktiker- utdanning for alle helsearbeidere uten krav til grunnutdanning. Ca 40 timer opplæring i bruk av Marte Meo prinsippene i arbeid med egne pasienter • Kurs i kommunikasjon og relasjon, se eget skriv.