Praksis er fylkesplanlegging i Oppland gjennom vel 20 år, fram til midt på 90-tallet.

1. ”Praksis søker teori” - klipp fra ei dr.avhandlingNITO Oppland 17. januar 2009Aksel Hagen, aksel.hagen@oppland.org • Praksis er fylkesplanlegging i Oppland gjennom vel 20 år, fram til midt på 90-tallet. Teori er planleggingsteori, men også vitenskapsteori/metodologi. • Praksis blir presentert gjennom intervjuer og plandokument. Teori: Ei reise gjennom sentral planleggingsteori og noe vitenskapsteori/metodologi som ender ut i konklusjoner mht egnethet til å forstå fylkesplanlegging: • Planlegging dreier seg om å lykkes med språket. Planlegging er språkhandlinger, er en retorisk aktivitet • Hva som er rett og riktig, mening, må skapes. Denne konstitueres bare gjennom handling. Alt som blir skrevet og sagt, planer som teorier, blir sanne først når de blir trodd. • Humanvitenskap: ”… studiet af menneskers kulturelle praksis (handlen) samt produkterne af denne praksis, herunder menneskeligt samliv.” (Hansen 2004:40) • motiver, intensjoner • om det som kan være annerledes • Humanvitenskapelig handlingsteori “Benämningen “humanvetenskaplig” refererar således til perspektivet eller studieaspekten i mitt arbete, medan “handlingsteori” hänför sig till studieobjektet: “handling”.” (Ramírez 1995:11)

2. Utgangspunkt:Ei undring over • Ei forestilling: Planlegging er per definisjon et ”gode” – en oppbyggelig, kunnskapsbasert aktivitet • Et praksisideal i norsk fylkesplanlegging: Med plan både skal og kan samfunnet bygges og styres • Et normativt trykk innenfor planleggingsteorien: Ei leting etter den ultimate teorien, for både planprosessen og planproduktet For meg: • For voldsomt

3. 89 samtaler Oppsummert: ”Vi kan derfor tegne et situasjonsbilde der de få som virkelig satser, får et forsiktig og ganske så sympatisk utløp for sine ambisjoner om å styre litt og helhetsplanlegge litt. Flertallet dilter etter, ganske så positivt nikkende. Fylkesplanlegginga gir lite igjen for mange av deltakerne, men koster da heller ikke så mye av innsats, og den provoserer ingen verken når det gjelder prosess eller resultat. Og planlegging kan vi ikke være helt foruten, ikke minst for prosessens skyld.” Kanskje er dette en rimelig bra dom over den fylkesplanlegginga som har foregått i disse 20 årene? En 3-er?

4. Planleggingsteoretiske posisjoner Det normative trykket: • Eksisterende teorier og modeller er ikke gode nok til å ta inn over seg alle de problemer som planlegginga er satt til å løse • Det som da blir utfordringen er å utvikle teorier og modeller som nettopp tar opp i seg disse manglene; slik at vi både kan ”calculate” og ”communicate” og få til et rasjonelt samspill mellom disse to Som en konstruerer får en svar (Sager 1995:136): “The planners in the modified synoptic process have nearly unlimited calculate capacity, and the planners in the dialogical incremental process possess nearly unlimited communicative capacity.”

5. Planleggingsteoretiske posisjoner Den kommunikative posisjonen: • Den kommunikativa dreininga: Gjennom språket søker vi å ta stilling til både hva virkeligheten er, og hvordan den bør være • Den idelle samtalen: ”…central experience of the unconstrained, unifying, consensus-bridging force of argumentative speech, in which different participants overcome their merely subjective views and, owing to the mutuality of rationally motivated conviction, assure themselves of both the unity of the objective world and the intersubjectivity the of their life world.” (Habermas 1991:10)

6. Planleggingsteoretiske posisjoner Den kommunikative posisjonen: • Å gjenreise den handlingskoordinering som et samfunn er avhengig av • Universalpragmatikk: å identifisere og rekonstruere de universelle betingelsene for en mulig og gjensidig forståelse • Det kommunikative rasjonalitetspotensialet: • kommunikasjon uten grenser og tvang (“Habermasianerne”) (“Partisan Mutual Adjustment”, “Lindblomianerne”) Etisk diskurs (Wellmer 1993): “Också den etiska diskursen rymmer universelle anspråk. Dessa ligger dock inte i språklige procedurregler, uten snarare i de strukturer av ömsesidighet som är en förutsetning för allt mänskligt liv”.

7. Planleggingsteoretiske posisjoner Planleggerrollen: • The Facts! The Rules! (The Planner as Regulator) • Pre-Mediate and Negotiate: Representing Concerns • Let Them Meet: The Planner as a Resource. • Perform Shuttle Diplomacy: Probe and Advice Both Sides • Active and Interested Mediation - Thriving as a Non-Neutral • Split The job: You Mediate, I`ll Negotiate.” (Forester 1987:309) Innenfor både det instrumentelt rasjonalistiske og det kommunikativt rasjonalistiske blir planleggeren løftet opp og ut av prosessen til en friposisjon der vedkommende er definert til å være både en dommer og en deltaker i spillet. Planleggeren er per definisjon, i kraft av sin profesjon, en som gjør de rette tingene på den rette måten.

8. Planleggingsteoretiske posisjoner Inkrementalismen: Hva slags planleggingsidealer bør planleggingsteoretikere utvikle for praksis? Den inkrementelle posisjonen: • “What kind of aspiration, norm, or ideal gives direction and other specific guidance to a body builder - his hope to have the strength of a gorilla or his attention to exceed Arnold Schwarzenegger? (Lindblom 1979:518)

9. Planleggingsteoretiske posisjoner Den inkrementelle posisjonen: ”Dialogical Planning” (Harper and Stein 2002 and 1994): • “In a democratic society, change must take place within consensually-held framework of sameness • The test of good policy is agreement (consensus) • Consensus comes out of partisan debate through a dialogic process which has been referred to as Wide Reflective Equilibrium • Ends and means are not separately chosen; ends emerge and evolve in process • Social “theory” is ad hoc, constantly modified by practice • Change occurs through successive incremental steps, by trial and error.”

10. Planleggingsteoretiske posisjoner Hvordan er det mulig å skjelne mellom bra og ikke bra, riktig og feil, sant og usant i planlegging? • Enighet/flertallet har alltid rett (Lindblom)? • Komplimentær tilnærming – båe dialog og makt (Reuter) Diskusjonene blir åpenbart den siste kontrollinstansen (Lindhart) • Vi kan lengte etter og teoretisk utvikle et fastpunkt, - men dette forblir ikke forankret i hverdagspraksis (Mäntysalo, Reuter, Larsson +++)

11. Aspirasjonsnivå i planlegging

12. Den humanvitenskapelige handlingsteoretiske posisjonen Noen aristoteliske begreper Moderne begreper Aristoteliske begreper Menneskelige aktiviteter Menneskelige ferdigheter Teori Theôría - det å undersøke Epistêmê – vitenskap Poíêsis - det å produsere, Téchnê – teknikk det å gjøre Praksis Prãxis - det å handle Frónêsis - mening Planleggingspraksis er blitt téchnê Planleggingsteori er blitt epistêmê - aktivitet

13. Den humanvitenskapelige handlingsteoretiske posisjonen • Å forstå planlegging som språkhandling, er å forstå dens mening. Ingen mening kan forstås uten kommunikasjon • Å studere handlingen planlegging på innsida: • En teori om det praktiske, om erfaringskunnskapen som skal kunne hjelpe planforskere, planleggere og andre til å reflektere over og forstå hva de gjør (Ramírez 1997:10) ------------------------------------------------------------------------------------------ Kunnskap er erfaring, ikke empiri Etisk kompetanse

14. Den humanvitenskapelige handlingsteoretiske posisjonen • I utgangspunktet er dialektikk = dialogens metode, retorikk = monologens metode. Men: • Retorikken arbeider også argumentativt og dialektisk fordi taleren må innarbeide og sjøl reise motargumenter i talen. Videre forutsetter retorikken at det kommer innlegg for og i mot. Det blir en dialektisk prosess • Inkluderer lytting og lesing, - i tillegg til å tale, skrive og andre ytringsformer (Ramírez, Onsberg, …) • Logikk: Teknikk for å håndtere språk og kunnskap, fakta, ”om det som er” Retorikk: Opptatt av den virkelighet som skapes i språket – en praktisk logikk, en diskursiv logikk – ”om det som kan være annerledes” • Dialog – dels i det enkelte individ, dels mellom, dels gjennom, meningsskapende mening • Det gjelder å kommunisere framgangsrikt (Hellspong) Prate hverandre gode

15. Det problematiske – det som kan være annerledes Tre ulike typer rasjonelle metoder: • Den apodiktiske som følger deduktive bevis – naturvitenskapen • Den assertoriske som søker kunnskap om fakta, og som fra konkrete tilfeller via induksjon kommer fram til oppfatninger om allmenngyldige kausalbetingede mønstre og dermed oppfatninger om forutsigbarhet – samfunnsvitenskapen • Den problematiske som søker en beslutning gjennom å teste ulike hensikter og argumenter ved hjelp av diskursive metoder - tolkning blir her et sentralt stikkord. Samfunnsvitenskapen tar i bruk også denne metoden, men den er mest dominerende innen humanvitenskapen - utvikle fungerende sannhet

16. Retorikk – den humanvitenskapelige handlingsteoretiske posisjonen Retorikken - ikke en teknikk for veltalenhet for å overbevise Retorikken - mer en teori om hva det innebærer å formulere seg på en fornuftig og overbevisende måte, og en metodologi om hvordan reflekterende prosesser som bidrar til kloke handlingsalternativer, foregår Retorikken blir dermed kjernen i all samfunnsplanlegging, men også i studien av samfunnsplanlegging

17. Metode – forskningsdesign: Tekstlesing Et plandokument har mening i den grad leseren klarer å gi den mening: • Planlegging som fortellinger (Thorgmorton - handlingsvilje, aktører, idé, språk) • Perelmans argumentasjonsteori (Kontekst, utgangspunkt, teknikk) • Bruk av retoriske begrep: Logos, ethos, pathos, metofor-metonymi, enthynemer, topikk, kairós, kompakte – diffuse – ideologiske begrep, eksempler… • Egen kunnskap og oppfatninger om planlegging

18. Metode – forskningsdesign: Intervju Meninger om fylkesplanlegging fra 89 involverte: • Et informasjonsorientert og meningsorientert utvalg • Fokusert intervju / samtale på 10 – 120 minutter • 82 av 89 godkjente publisering av intervjuutskriftene --------------------------------------------------------------------------------------------------------- Intervjuene ble • dels muntlige samtaler mellom meg og intervjupersonen, - som jeg takket være lydbånd og hukommelse kunne nyttiggjøre meg • dels en samling med intervjutekster med de tolkningsutfordringer det fører med seg

19. 1. Fylkesplandokumentet har svak status Je bruker'n aldri": Jeg fant den fram i dag fordi du skulle komme, men ellers bruker jeg den aldri. ”(D4) ”Fylkesplanen … er basisen. Også fordi denne ligger inne i partiprogrammene i betydelig grad. Politikerne er påpasselig med å aktivt følge opp det som er målbåret i fylkesplanen” (B1) ----------------------------------------------------------------------------------------------------- Det spriker, men konklusjonen er relativt entydig. Teksten lever og har mening stort sett bare hos de som på en aktiv måte har tatt del i prosessen

20. 1. Fylkesplandokumentet har svak status Teksten • Signaliserer handlingsambisjoner, men mangler troverdige vurderinger av handlingsrommet? • Mangler aktørfokusering – trass i breie plan- og høringsprosesser, få konflikter • Dominerende idé: Den logiske, ikke den retoriske. Konsensus og fordragelighet • Språket er nøkternt, uten pathos. Den diffuse begrepsbruken dominerer, ikke den ideologiske. Skriver ”Omstillingspress i landbruket” (s.31), i stedet for å skrive at her har vi ei utvikling preget av nedgang i sysselsettinga, forverret økonomi og forgubbing

21. 1. Fylkesplandokumentet har svak status Hva hjelper det å vinne kampen om formuleringene hvis • få leser planteksten • enda færre tar hensyn til den? Makta hos leseren Hvis hun ikke liker det hun leser, blir teksten skjøvet vekk fra bevisstheten. Det går fint an å mene, styre og handle uten fylkesplanteksten. Ingen kan tvinges til følge en fylkesplan Om den ikke blir avvist, kan den i alle fall tolkes i samsvar med hva leseren synes er best. Det er lite tekstforfatteren kan gjøre med dette.

22. 2. Planleggeren er tekstforfatter Den fylkesplanteksten som er ment å være et politisk manifest, er ikke formulert av politikerne sjøl Forvaltningskultur preget av at administrasjonen skriver saksutredninger inkludert forslag til vedtak, mens politikerne stemmer ja eller nei. Det menes ulikt: ”Det er urettferdig ovenfor administrasjonen å beskylde de for bare å følge sitt eget hode. Hvis politikerne er flinke og klare nok, så har de muligheter til å gå inn å styre.” (B20) “… fylkesplanen har ikke gjort forsøk en gang på politisk styring: … bare administrativt oppsatte mål.” (C3)

23. 2. Planleggeren er tekstforfatter Det er avgjørende viktig at alle aktørene i en planprosess føler en form for eierskap til planteksten. Presentasjon av fortid, nåtid og mulig framtid er ingen objektiv, apolitisk språkhandling. Slike oppfatninger må skapes og må argumenteres fram Plantekstene mister politisk legitimitet - blir primært planfaglige ytringer Eller er planleggerne gode politiske sekretærer som gir det politikerne ber om/prøver å be om?

24. 3. Planprosessen er mer produkt enn prosess De lovpålagte møtene, høringene… mer kvantitet enn kvalitet, men planleggerne prøvde ”oppatt og oppattatt” i stadig større omfang Ulike meninger; “… hadde det ikke vært for prosessen, så hadde vi vel knapt visst om dette her, knapt skrevet om det, knapt debattert de” (E2) ”Demokratiseringsprosessen, dette at alle skulle være med i alt, resulterte i en enorm møtevirksomhet. Og det kom all verdens synspunkt og ideer inn som egentlig bare var halm, men som ble tatt med i demokratiprosessens navn (B2) Alle grupperingene satte pris på å møtes – treffe folk, knytte kontakter – slik uavhengig av fylkesplanarbeidet – et påskudd til å prates

25. 4. Tekst er viktig, men det muntlige er viktigere • Skriftlige innspill, referater, vedtak og plantekster sier lite om hva som egentlig foregikk i planprosessen inkludert sluttdebatten i fylkestinget • Det er den muntlige aktiviteten i planleggingsprosessen som har vært oppfattet som mest meningsfull, av mange: Det å møtes, å prates… • Skrive og leseaktiviteter har sine klare begrensninger. En fylkesordfører siterer en tidligere fylkesordfører fra en fylkestingsdebatt: "Dessa plana har je itte hatt stuun tel å lesa.” (B1) • De kreative og politiske prosessene foregår muntlig – det skriftlige gjengir resultatene. Plantekster forflater, tilslører, konkluderer mer enn stimulerer? • Å lese en plantekst gir knapt noen sommer, - men det gjør gode møter, samtaler, diskusjoner, debatter, - en prat over en kaffekopp…? “Om det man inte kan skriva, om det måsta man tala” (Ramírez 1992:50)

26. Lytte og snakke - det muntlige • Redundant - ordrikt: • Nært koplet til hverdagslivet • Agonistisk – konfliktorientert • Empatetisk og deltakende mer enn objektivt distansert • Homeostatisk: dvs at de er fokuserte på her og nå. • Situasjonsbundet mer enn abstrakt: Dette er en av hovedforskjellene mellom det muntlige og det skriftlige.

27. FP og det normative trykketInstrumentelt rasjonalistisk planleggingsteori • Få etterlyser et behov for tunge normative idealer. Flyvbjerg hevdet allerede i 1978 at denne idealistiske planleggingsteorien ville snart framstå som en ahistorisk foreteelse: ”Den falder for praksiskriteriet.” (Flyvbjerg 1978:11) • ”Calculate”: Kunnskapsfokuseringa i den instrumentelt rasjonalistiske planleggingsteorien setter sine spor: • Mye registreringer og analyser • Klar arbeidsdeling mellom planleggere og politikere Men: Virkeligheten er mer komplisert enn den instrumentelt rasjonalistiske planleggingsteorien synes å ville ha det til: • Den hjelper oss til å forstå noe av det som har foregått, først og fremst ambisjonene • Den hjelper oss i langt mindre grad mht å forstå misnøyen med planlegginga, og hva en kan gjøre for å dempe denne

28. FP og den kommunikative posisjonen • ”Communicate”: Dialog er viktig! Men: • Ingen formuleringer hos informantene mine som likner på de kommunikative rasjonalitetsidealene. Virkeligheten er mer komplisert enn den kommunikative teorien synes å ville ha det til • Den hjelper oss til å forstå noe av det som har foregått, først og fremst ambisjonene • Den hjelper oss i langt mindre grad mht å forstå misnøyen med planlegginga, og hva en kan gjøre for å dempe denne • Den feiler når planleggeren: “… is also a player in a political game, seeking to promote his private visions of goodness over others. There is no escaping that truism.”(Rittel and Webber 1973:168)

29. FP og den inkrementelle posisjonen • Fungerer godt deskriptivt, for de langt fleste • Fungerer også godt normativt for mange – de foreslåtte forbedringer er inkrementelle av natur…, er ”in the range of possibilities” Den inkrementelle modellen inneholder tre ulike typer analyser • Enkel inkrementell analyse • En flerleddet inkrementell analyse • Strategisk analyse De fleste informantene mine har sagt at de ønsker seg en planleggingsaktivitet som har i seg alle disse tre

30. FP og den humanvitenskapelige handlingsteoretiske posisjonen • Samfunn og organisasjoner kan ikke forklares kausalt, alene • Følelsene har også sine grunner… • Skapende dialoger om det som kan være annerledes • All kunnskap er noens kunnskap • Noe flyktig, et tilbud til deltakerne • Når ingen har all kunnskap, må flere inn i planarbeidet – dialog! • Planleggeren er bare én blant mange deltakere • Handlingsskikkelighet • Utnytte øyeblikkets muligheter • Tenke i handling og aktivisere kunnskap i handling, ikke minst erfaringskunnskap • Skapende dialog • Kunnskap og mening • Tekst og tale, - og overtale

31. Etterord I Mind the gap • Avstanden for stor mellom praksisfeltet og idealer/normative teorier: ”… små kraner satt til å løfte store ting” (Kleiven 1993) • Det ideal- og teoriutviklerne som har et problem, mer enn praktikerne • La teoriutvikling om og for praksis ligge ”in the range of possibilities” (Lindblom 1979) ”Små kraner løfter små ting” (Kleven 1993) Kanskje planleggingsteoretikere må bli bedre praktikere i betydningen lage bedre teorier?

32. Idealer for praksis Wolf Reuter understreker at også for Habermas sjøl er dette velkjente poenger: Problemet oppstår når vi, slik som mange planleggingsteoretikere gjør, skal omsette slike teoretiske idealer til metoder for planleggingspraksis: ”… in the face of the ideal character of discourse we have to drop the simplistic notion that we can apply in real planning situations the discourse according to Habermas as a more or less mechanical procedure.” (Reuter 2002:8) Raine Mäntysalo oppsummerer kritikken mot den kommunikative rasjonaliteten på samme måten som Reuter: ”It does not offer clear advice on how to organise and manage planning processes, and hence it tends to remain as a theoretical ideal not rooted in everyday planning work.” (Mäntysalo 2002:418

33. Etterord II Mange fortellinger framfor den ene store: • ”Vi drømmer om helheten, men makten fins i fragmentet. Det ligger en stor utfordring for planlegging i det faktum at helheten ikke fullt ut kan beskrives. Derimot skjer handling alltid som en del av helheten.” (Asmervik 1993) • Fortellinger framfor en fortelling/en plantekst som tar opp i seg alt av prosesser og diskusjoner ? • Åpne opp, frigjøre, stimulere til alternativtenking – ”den gode formulering”, ditt eget perspektiv God planlegging er ikke å binde opp eller å låse fast, men å åpne opp for handlingsfrihet (Ramírez 1995a) Og vil du lese hele avhandlinga: Gå inn på http://www.retorikportalen.se/ og deretter http://www.retorikportalen.se/start/node/422