Verdivurderinger - reelle hensyn

1. Verdivurderinger - reelle hensyn Mest ”omtvistede” rettskilde/-argumentbærer

2. TEMA • om det kan avgrenses nærmere hvilke reelle hensyn som saklig sett kan eller bør brukes som argument ved avklaring eller fastlegging av en rettsregel • om det kan stilles krav til rettsanvender – HR eller oss selv – om at reelle hensyn skal gjøres klart synlige i tolkingsprosessen.

3. SÆRTREKK • rettskilde uten formelt grunnlag • Domstol/rettsanvender bygger på når • 1) rettskildebildet samlet ikke gir et klart svar eller • 2) tolkningen bør vurderes mot prinsipielle hensyn

4. Typer prinsipielle hensyn • rettferdighet – likevekts- og fordelingRt.1975.220 Husmordommen • konsekvens, herunder gitt formålRt.1977.1035 Sykejournaldommen • interesseavveininger:Rt. 1952.1217 To mistenkelige personer • sammenheng i rettssystemet, rettssikkerhet, rettstekniske hensynRt. 1979.1079 Sinnsykes ankerett

5. Betenkeligheter • domstolene-dommerne : for stor innflytelse ? • krav om klar avgrensing av hvilke prinsipielle hensyn som kan tas ? • krav om transparens: synbart at domstol/-rettsanvender vektlegger slike hensyn ?

6. Enkelte dommer til spørsmålene • 1) ” Loven kan ikke antages at indeholde den i sig selv litet rimelige bestemmelse, at en mand, der utvilsomt er ute av stand til at avle barn og saaledes er utelukket fra at være far, desuagtet av domstolene skal erklæres at være barnefar, saafremt han har hat legemlig omgang med barnemoren til en tid, der falder sammen med den antagelige besvangrelsestid. ”

7. Poenget i 1) og 2) ? • 2) ”Med hensyn til sakens realitet kommer Høiesteret til et andet resultat end byretten, idet man under hensyn til de tilveiebragte sakkyndige erklæringer og navnlig professor Harbitz's fornyede, ovenfor gjengitte uttalelse maa anse det tilstrækkelig godtgjort, at appellanten paa den tid, hvorom der her kan være spørsmaal, var udygtig til at forplante sin slegt, hvad der efter Høiesterets opfatning maa betragtes som en avgjørende hindring ikke blot for at anse ham som far til barnet, men ogsaa som bidragspligtig til dette. “

8. Dom ? Poeng mht. reelle hensyn ? • ”Herredsretten og lagmannsretten har lagt betydelig vekt på at den lovforståelse ligningen i vår sak bygger på, leder til urimelige resultater. --- • Uansett hva man måtte mene om rimeligheten av ligningsresultatet i vår sak, har jeg således vanskelig for å se at domstolene kan etablere en annen løsning ut fra de lovregler som gjelder. ” • Rt.1982.745 Nagell-Erichsen

9. Saklighetsgrensen - et klart eksempel • Herredsretten: ” Men er ikke kvinnen selv like bra som enhver annen til å treffe avgjørelsen - og den aller nærmeste til å gjøre det ? Hun er selv part i saken - inhabil som « verge ». Det kan være at hun fullt ut kan være i stand til å bære frem barnet uten noen problemer, men at hun er lunete og treffer avgjørelsen i et uheldig øyeblikk. Det kan være at hun ser at barnet vil bli en slik belastning økonomisk at hun ikke kan få råd til å skaffe seg ny bil. …

10. Ved å legge fra seg ansvaret og overlate det til kvinnen, svikter rettsstaten sin oppgave på et vesentlig punkt. Barnet er rettsløst i de første tolv uker av sitt liv, prisgitt omgivelsenes vilkårlighet. Allerede på dette grunnlag burde loven ikke vært vedtatt. Spørsmålet om abortloven strider mot grunnloven § 2 - mot den evangelisk lutherske religion - på slik måte at abortloven er ugyldig, finner retten det ikke nødvendig å ta standpunkt til for avgjørelsen i den foreliggende sak. …”

11. Rt. 1983.1004 Børre Knudsen-saken s.1018 ”Det tilkommer ikke domstolene å ta standpunkt til om den løsning av et vanskelig lovgivningsproblem som lovgiveren har valgt ved abortloven av 1978, er den beste. Om dette vil det være forskjellige oppfatninger blant dommere som blant andre samfunnsmedlemmer. Den avveining av motstridende interesser som en lovgivning om abortspørsmålet krever, er lovgiverens oppgave og lovgiverens ansvar. Den lovgivende makt utøves av folket ved Stortinget. …”

12. Avskjedigelse av embetsmann. Abortlovens forhold til Grunnloven m.v. • En sogneprest nedla den statlige del av sitt embete som protest mot adgangen til selvbestemt abort (lov av 13. juni 1975 § 2, jfr. lovendring av 16. juni 1978). Han nektet å foreta vigsler, prøving av ekteskapsvilkår, megling i ekteskapssaker og føring av fødselsregister. Han mottok ikke statspost fra departementet og nektet å motta lønn fra staten. Staten reiste etter en tid avskjedssak og fikk medhold. – Staten gjorde bl.a. gjeldende at det ikke var nødvendig å ta standpunkt til anførselen om at abortloven var ugyldig. Høyesterett tok ikke avstand fra dette syn, men fant likevel å burde uttale seg om spørsmålet. Høyesterett antok at abortloven verken var i strid med Grunnloven § 2 og § 4, folkerettslige regler (De Forenede Nasjoners erklæring om Menneskerettighetene av 10. desember 1948 art. 3 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 art. 2) eller uskrevne rettsprinsipper.

13. Dommersyn vs. lovgiver ”Det stortingsflertall som vedtok abortloven i 1978, hadde sitt mandat fra folket i valg, etter en valgkamp hvor abortspørsmålet inntok en fremtredende plass. Som allerede nevnt har for øvrig Stortinget i 1983, etter et nytt valg hvor abortspørsmålet igjen stod sentralt, ikke villet ta initiativ til lovendring. Jeg anser det klart at domstolene må respektere den løsning lovgiveren har valgt.”

14. Rt-1996-1114 Løgndetektor-kjennelsen • Siktede fikk ikke tillatelse til å fremlegge som bevis tester som er utført med såkalt løgndetektor – polygraf. Prinsippet om fri bevisføring gjelder ikke uten begrensninger. På ulovfestet grunnlag vil bevis helt unntaksvis kunne nektes ført når sterke reelle hensyn som generelle rettssikkerhets- eller personvernhensyn tilsier dette. Det ble lagt vekt på de hensyn som ligger bak straffeprosessloven § 92 annet ledd siste punktum.

15. Rettsspørsmålet - rettskildebildet • om en troverdighetsvurdering basert på utført løgndetektortest – polygraftest – kan brukes som bevis i straffesak • ramme for vurderingen:”Etter min mening kan det imidlertid helt unntaksvis tenkes at det – på ulovfestet grunnlag – også må nektes ført bevis selv om beviset er ervervet på lovlig måte, og selv når det er siktede som ønsker å føre det. Men det er åpenbart at det må meget sterke og tungtveiende hensyn til for en slik nektelse, og disse hensyn må være sterkere jo svakere forankring eller tilknytning en nektelse vil ha til straffeprosesslovens regler vurdert ut fra reglenes ordlyd og i lys av lovforarbeidene. ” s. 1118/1119

16. Rettskildegrunnlag begrenset • Strprl. § 92 annet ledd 2. punktum – avhør av siktede” Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Det samme gjelder midler som nedsetter siktedes bevissthet eller evne til fri selvbestemmelse.” • forarbeidene til strprl. § 92: S. 1120 • lovkomite: “Men selv om en eventuell bruk av løgndetektor gjøres betinget av samtykke fra den som avhøres, er bruken ikke uten betenkeligheter. Skulle det bli alminnelig å bruke et slikt middel under etterforsking, kan den som nekter å medvirke komme i en vanskelig stilling. Man forutsetter at slike midler ikke blir tatt i bruk uten i henhold til nærmere regler om bruken av dem." • Prop. og Justiskom. Innst. sier ikke noe om polygraftester • ”Regelverk” først, men hvilket nivå ?

17. Drøftelse av reelle hensyn s. 1121 • Invadering personlighet, krenke integritet • Men: ikke for tiltalte i denne sak, hans ”siste sjanse” • Vurdering for løgndetektor som bevismiddel generelt • Sterkt press siktede • Hva med fornærmede i sedelighetssak – press • Sivile saker – beskyldninger om overgrep • Lovregulering nødvendig hvis betenkeligheter ikke avgjørende • Invadering – sterke personvernhensyn mot • NB: HD i Sverige grønt lys • NB: Karmøysak: forsvarer resultat i pressen – jury ?

18. Sivile saker - lovregulert • § 22-6. Bevisforbud om vandel og troverdighet • ” (4) Det kan ikke føres bevis om en parts eller et vitnes troverdighet hvor beviset er grunnet på testing av fysiologiske reaksjoner. ”