Forflytningskunnskap for helsepersonell et faglig alternativ til manuell løfting av pasienter

1. Forflytningskunnskap for helsepersonell • et faglig alternativ til manuell løfting av pasienter Utarbeidet av Per Halvor Lunde, www.perlunde.no for NFFs Faggruppe for ergonomi

2. Hvilke ergonomiske utfordringer opplever vi i ved pasientforflytning?

3. Alle gode forflytningsløsninger starter med å finne pasientens reelle funksjonsnivå Nivå 3:Pasienten kan hverken sitte eller stå ved egen hjelp Nivå 2:Pasienten kan ikke stå på egne ben, men har sittebalanse og kan sitte uten støtte fra hjelper Nivå 1:Pasienten kan stå på egne ben, og trenger ingen støtte eller assistanse

4. Vanskelighetene med å hjelpe pasienter starter i gråsonene mellom de tre hovedfunksjonsområdene Nivå 3 • Pasienten kan hverken sitte eller stå ved egen hjelp • Pasienten kan ikke sitte - eller sitter ”nesten” uten støtte

5. Vanskelighetene med å hjelpe pasienter starter i gråsonene mellom de tre hovedfunksjonsområdene Nivå 2 • Pasienten kan ikke stå på egne ben, men har sittebalanse og kan sitte uten støtte fra hjelper • Pasienten står ”nesten” på egenhånd

6. Vanskelighetene med å hjelpe pasienter starter i gråsonene mellom de tre hovedfunksjonsområdene Nivå 1 • Pasienten kan stå på egne ben, og trenger ingen støtte eller assistanse

7. Analyseverktøy hvordan finne en forflytningsløsning? 1. Finn det naturlige, friske bevegelsesmønsteret i denne situasjonen - og bruk det som grunnlag for din søking etter en god løsning for deg og pasienten 2. Hvor ”sitter det fast” under forflytningen? - eller hvor oppstår det friksjon? 3. BÅTPRINSIPPET: Hvis du har plassert noe glatt under pasienten - sørg for å få trykket på det glatte - og gi kraften en retning

8. Tenksom bruk av forflytningskunnskap • Aktiverer pasienten i pasientens eget tempo • bruker de bevegelsesmønstre den personen som skal hjelpes har benyttet hele livet • søker alltid etter de letteste og sikreste løsningene for pleierne - og samtidig det mest behagelige og aktiviserende for pasienten • tenker forebyggende og setter grenser for seg selv og pasient(Lunde, 1999

9. Utenksom og tradisjonell praksis • Passiviserer pasienten • tar ikke hensyn til de naturlige bevegelsesmønstre • bruker de tyngste løsninger som finnes • bruker ”dårlig tid” som et argument for å forsvare sin praksis • setter sjeldnere grenser for egen arbeidsinnsats og krav til pasientens ressurser (Lunde, 1999)

10. Bruk av forflytningskunnskap er etikk i praksis • Pasienten aktiviseres gjennom sitt eget tempo - tilpasset alder, funksjon og smertetilstand - pasienten blir subjekt • Trygghet skapes ved at pasienten opplever å ha balanse under hele forflytningen - i motsetning til når personalet utfører en ”teknikk” • Bruk av forflytningskunnskap er et brudd med en teknisk tilnærming og såkalte ”riktige teknikker” - og dermed en objektivisering av arbeidet med pasienter • Det stilles hele tiden faglige begrunnelser for detaljene i løsningene - ikke argumenter som dårlig tid, gamle vaner - og at ”noen har sagt at det skal være sånn”

11. En forflytter setter faglige grenser - for både pasient og seg selv • Like viktig som å se på muligheter for løsninger, er det for en forflutter å sette faglige grenser for seg selv og pasienten • Grensene settes både ut fra faglige og fysisk grenser. I tillegg forholder man seg til myndighetenes bestemmelser i arbeidsmiljøloven og tilhørende forskrifter. • Det gjelder enten man arbeider på sykehus, sykehjem eller i hjemmebasert omsorg og boliger. • Utgangspunktet for å sette grenser er funksjonsnivået til pasienten; eks.: kan hun stå, kan hun sitte med balanse, - når henter jeg hjelpemidler, når henter jeg en kollega? Alle disse spørsmålene skal begrunnes faglig i hvert enkelt tilfelle.

12. Risikoanalyse - en nødvendig faglig begrunnelse for løsningene – og grensene som settes • Risikoanalyse skal gjøres i team og av hjelperen som enkeltperson i hvert enkelt tilfelle - det er en leders ansvar å sørge for at personalet er faglig rustet til det arbeidet de skal utføre • Eksemplet til høyre viser en situasjon der hjelperen er mindre enn pasienten, og denne situasjonen i seg selv er svært risikofylt for hjelperen helse. Hva vil du ellers si om denne situasjonen mht risiko for pasient og hjelper ?