Regionalisering og organisering Trender i Europa

1. Regionalisering og organiseringTrender i Europa Jon P. Knudsen HKKR/Nordregio Langesund 11. mars 2005

2. Norge – frikransmodellen • Regionalpolitikk i støpeskjeen • Leting etter nye virkelmidler og posisjoner • Diskursorientert evaluering • Ingen samlet statlig posisjon. Tunge sektorer reorganiserer ukoordinert. Folkevalgt midtre forvaltningsnivå i krise • Liten og stor regionalpolitikk uten inngrep med hverandre. Den store regionalpolitikkens bidrag utredes • Betydelige nasjonale konflikter om politikkområdet

3. Nordiske partnerskapserfaringer

4. Those who believe in governance go to heaven, those who don’t go everywhere

5. Om de nye byregionene • Innenfor disse byregionene foregår det geografisk prosess som best kan beskrives som konsentrert desentralisering av befolkning og aktiviteter. På den ene side skjer det en voldsom utvidelse av selve regionen eller territoriet. På den annen side tar ikke denne utvidelsen den gamle form av en deling mellom byer og forsteder. I stedet oppstår det flere sentra i et multinodalt system innefor den enkelte byregion. Noen av disse nodene eller knutepunktene oppstår som nye punkter i spredningsprosessen. Men i de fleste tilfeller, og særlig i Europa, oppstår knutepunktene fra allerede eksisterende sentra som blir tettere koplet til hverandre gjennom transportkorridorer og ved en geografisk sammenveving av produksjonsliv, tjenestetilgang og bosteder. • Manuel Castells & Pekka Himanen: The Finnish Model. Oxford University Press 2002, s. 104-5

6. Den regionale samhandlingen • Regionnivå 1 • Dagpendlingsomlandet • Tjenesteregion • Kommunesamarbeid eller sammenslåing? • Regionnivå 2 • Stor strukturpolitikk (alle K’ene) • Trenger vi regioner?

7. Nordiske forvaltnings-/styringsmodeller • Danmark – Balanse-/konseptmodellen • Finland – Programmodellen • Island – Planmodellen • Norge – Frikransmodellen • Sverige – Styringsmodellen

8. Nordiske modeller i europeisk sammenheng • EU • Danmark: Balanse-/konseptmodell • Finland : Programmodell • Sverige: Styringsmodell • EEA • Island: Planmodell • Norge: Frikransmodell

9. Sverige – Styringsmodellen • Tradisjonelt sentralisert, statsledet forvaltnings- og politikkutvikling • Klare roller for regionale aktører. Nye modeller (fremst samverkansmodell) avløser tradisjonell statsmodell • Staten samordner regional utviklingspolitikk i regjering og i superdepartement. Staten har hånd om politikkutformingen mot kommunal og svak regional sektor • Avtalefestet samspill mellom liten og stor regionalpolitikk • Nasjonale konflikter på politikkområdet underordnet nasjonal konsensus • Fra styring til frislipp?

10. Danmark – Balanse-/konseptmodellen • Regional politikk og forvaltningsutvikling bruker balansemetafor. Regional planlegging står sterkt • Kartografi og visuell presentasjon viktig • Monitoring gjennom innberetning til Folketinget • Regionalt administrativ i endring • Omfattende reform av regionalt og kommunalt nivå • Samspill mellom liten og stor regionalpolitikk • Hittil få nasjonale konflikter på politikkområdet • Fortsatt balanse, eller blir variasjon ny metafor?

11. Finland – Programmodellen • Programorientert politikkutvikling underordnet nasjonale innovasjons-/vekstmål • Vektlegging av aktøridentifisering og politikkprogrammer • Prosess- og målorientert evaluering • Stat og kommunesektor dominerer forhandlingssystem. Intet folkevalgt regional nivå. Regionnivået fremstår som prosjekt/praksis. Dog forsøk med folkevalgt trenivåforvaltning • Sterk integrering mellom liten og stor regionalpolitikk • Betydelige nasjonale konflikter på politikkområdet • Rollemodell eller 70-tallsdress?

12. Utfordringer videre • Regional avklaring OK, men hva med staten? • Nasjonal reform à la Distriktskommisjonen eller reform gjennom praksisbygging nedenfra? • Hvorfor ikke kjøre ulike modeller i ulike deler av landet: Eksempel: Sverige, Finland og Storbritannia.